Etter at Ari Behn tok sitt eget liv 1. juledag 2019 har det vært svært mye fokus på psykisk helse. Hva som ikke har vært noe særlig fremme er hvordan det offentlige selv, via NAV, tar fysisk og psykisk knekken på mennesker som ikke har gjort noe annet enn å pådra seg alvorlig sykdom – og som følge av denne ikke lenger er i stand til å forsørge seg selv.

I Norge har vi et offentlig velferdssystem, som skal ta vare på dem som ikke (lenger) kan ta vare på seg selv. Det er naturlig nok en stor og mangslungen gruppe. I det følgende vil jeg rette fokus på dem som har vært yrkesaktive i minst 25 år og som sådan har bidratt til å betale inn til folketrygden, i god tro om at de vil få økonomisk støtte derfra, dersom de skulle trenge det. Selv betalte jeg også inn til Statens Pensjonskasse – og jeg manglet bare noen få år på full opptjening, da ryggen takket for seg. Jeg var imidlertid så “heldig” å bli tilbudt en ryggoperasjon, som dessverre ikke ble vellykket. Dermed begynte en mer enn 10 år lang “kamp” mot NAVs trakasserier og endeløse trusler om å inndra trygdeutbetalingene.

Selv tre forskjellige spesialisterklæringer om at min rygg var kaputt – her var det bare snakk om forsøk på smertelindring, ikke reparasjon – var ikke nok for NAV. Hvilken kompetanse sitter NAVs saksbehandlere på, mon tro, som glatt kan underkjenne medisinske spesialister? NAV har også sine egne såkalte spesialister. Jeg var hos to av dem. Ingen av dem foretok noen undersøkelser. De var heller ikke interessert i min medisinske journal. Konklusjonene deres var så ulne at de ikke var verdt papiret de var skrevet på. Men det er nok for NAV. På denne måten kunne de fortsette med å underkjenne mine private spesialisterklæringer. Senere fant jeg forøvrig navnene til begge disse legene oppført på en “svarteliste”, utarbeidet av Legeforeningen.

Fra å ha vært definert som midlertidig ufør i flere år ble jeg, kun ved hjelp av en endring i NAVs forskrifter ansett for å være fullt ut arbeidsfør – og satt på arbeidsavklaring (AAP). I utgangspunktet høres dette ut til å være et bra tiltak. Ulempen er at NAV har få eller ingen kontakter i det ordinære arbeidsliv, som kan ta imot dem som skal avklares. For meg personlig betydde det også en halvering i den månedlige utbetalingen. Jeg vet faktisk ikke hva jeg hadde gjort, dersom jeg ikke hadde hatt en ektefelle som sa seg villig til å forsørge meg. Etter fire år, som den gang var maks grense, var jeg fortsatt like uavklart, NAV ønsket derfor å stoppe utbetalingene. Da min ektefelle truet med å ta saken til rettsapparatet, endret de mening og tilstod meg uføretrygd.

Nå er ordningen med AAP nok en gang endret. Perioden er kuttet ned til tre år, hvilket jeg for så vidt er enig i. Man trenger ikke fire år for å avgjøre hvorvidt og i hvilken grad en person er i stand til å arbeide. Problemet er bare at NAV fortsatt ikke har noe ordinært arbeid å tilby. NAV ønsker heller ikke å tilstå noen uføretrygd, dersom de kan unngå det. Dermed havner en rekke mennesker, som ikke har helse til å brødfø seg selv, på sosialtrygd. Slik kan mennesker, som nærmer seg pensjonsalderen, risikere å måtte gå fra gård og grunn. Så mye for det norske velferdssystem.

Ordningen med AAP burde selvfølgelig vært slik at dersom NAV ikke kan finne arbeid som matcher helsen, så burde man automatisk tilstås uføretrygd. Slik det fungerer nå står reelt uføre mennesker i fare for å tape mot systemet. Det til tross for at man har betalt inn til både Folketrygden og Statens Pensjonskasse. Jeg vil derfor anbefale dem som har råd til det å tegne private helseforsikringer.

I stedet for å å oversvømme sosiale media med tårevåte bamser og klisjeer om å ta vare på hverandre, burde hver og en heller arbeide politisk for å endre et system (NAV), som systematisk og i årevis har knukket mennesker fysisk såvel som psykisk. Hvor mange som faktisk har tatt sitt eget liv som følge av NAVs trakasserier vites naturlig nok ikke. Men jeg vet at jeg selv har vært farlig nær ved å gjøre det.

marita@synnestvedt@gmail.com