Da vi kjøpte hund for henholdsvis 21 og 15 år siden, gikk det helt greit. Selger møtte kjøper, de 4 uker gamle valpene ble kost og lekt med – og en av dem ble deretter valgt ut. Kontrakt ble skrevet og undertegnet. Fire uker senere ble den valgte valpen hentet og forent med sin nye menneskeflokk. Kjøper og selger så hverandre an der og da, uten noen flere dikkedarer.

Ikke slik nå. I hvert fall ikke når det gjelder Cairn terriere. Det at tilbudet er lavere enn etterspørselen gjør at oppdretterne sitter med mye makt. De kan velge sine kunder med omhu og de kan diktere krav og forpliktelser. For utrente ører høres dette kanskje ut som musikk, en forsikring om at valpen kommer til et godt hjem. Men hva legger oppdretteren vekt på? Ikke på lange turer ute i det fri, men på pelsstell. Bikkja må nappes (for all del ikke klippes) etter rasestandard.

Og hva er så rasestandard når det gjelder Cairn terriere? Den har faktisk variert gjennom tidene. Inntil for noen år siden var den langhåret. For tiden er den kortklipt – eller ribbet, som jeg ville ha sagt. Jeg liker langt hår, også på hunder. Å gi uttrykk for dette overfor en såkalt seriøs oppdretter, kan gjøre en stakkars uvitende kjøper diskvalifisert på flekken.

Å gå på kurs er viktig. Det synes til og med jeg. Å forplikte seg til å ta hunden med på valpekurs – og kanskje et kurs i hverdagslydighet – er helt greit. Det kan både eier og hund ha nytte av, dersom man ikke på forhånd har hundeerfaring på linje med Lars Monsen og de gutta der.

Men, det stopper ikke der. Hunden må på utstilling, må vite. Bli premiert. Gjøre kennelen stolt og kjempepopulær, slik at enda flere håpefulle kjøpere skal sette seg på venteliste. Utstillinger er for mennesker, ikke hunder. Det er noe jeg mest sannsynlig ikke vil utsette bikkja mi for. Vi vil uansett stå til stryk. Det på grunn av såkalt ureglementert pelsstell.

Riktig valp til rett kjøper er det nye mantraet. Som om oppdretteren kan skue valper og kunder på håret og på magisk vis parre valp og kjøper. Jeg ville heller ha sagt riktig rase til rett person. Det har i hvert fall noe for seg. Men, sannsynligvis er det vel noe de gjentar for seg selv mens de egentlig plukker ut de kjøperne de mener vil bidra positivt til miljøet, de som vil være med i klubben. De som bare vil ha en turkamerat og en ny bestevenn bør derfor heller gå for Tinder.

Jeg aksepterer selvfølgelig at oppdrettere ikke har noen plikt til å selge etter først-til-mølla-prinsippet. Jeg mener også at de bør se an sine kunder. Men jeg misliker trenden med å vektlegge menneskeskapte diller, fremfor hva som rent objektivt vil være et godt hundehold, sett fra hundens side. Vi får håpe det er en forbigående trend.

marita.synnestvedt@gmail.com