Oscar, fordi navnet oser av cairn terrier. Den andre, fordi Oscar er nummer to i rekken av våre cairn’er. Dessuten elsker han sardiner.

For tre uker siden hadde jeg gitt opp prosjekt ny cairn terrier. Tilbudet er langt mindre enn etterspørselen, i hvert fall på østlandet, og oppdretterne kan således velge og vrake mellom kjøpere. Og på samme måte som jeg googler oppdrettere, googler vel de sine kunder. Dermed kan jeg fort havne bakerst i køen. Det er prisen for å være annerledestenkende.

For tre uker siden befant Gemalen og jeg oss på hytta. En kveld oppdaget jeg at jeg hadde fått en ny melding på Finn.no. Som en siste desperate handling, hadde jeg tidligere satt inn en annonse der jeg søkte etter en cairn terrier, valp eller voksen. Desperat, fordi cairn terriere normalt ikke omsettes via Finn. Hvilket kan tyde på at eierne tar godt vare på hundene sine. Heldigvis for hundene, men uheldigvis for meg. Jeg hadde i utgangspunktet derfor ingen tro på at jeg skulle få svar på annonsen.

Jeg fikk faktisk to svar. Ett fra en type som tilbød seg å importere en cairn terrier-valp fra Romania. Jeg takket så høflig nei som jeg kunne, samtidig som jeg vurderte å anmelde ham for ulovlig import av hunder. Det siste visste jeg dog ikke med sikkerhet, så jeg lot være. Det andre kom fra langt nord i Trøndelag. Vedkommende hadde i utgangspunktet bestemt seg for å beholde valpen selv, men så ombestemt seg. Det siste har jeg tidvis full forståelse for. Oscar ville nok fått en diagnose, dersom han hadde gått på to bein.

Få dager senere kjørte vi til Trondheim, der valpen ble overlevert. Vi var blitt hundeeiere! Vi hadde hverken mat, utstyr eller leker. Vi dro rett tilbake til hytta, for å akklimatisere valpen før møtet med storbyen. Gemalen laget hundeleke av en taustump han fant i boden. Jeg sanket kongler og egnete pinner. Heldigvis likte Oscar brødskive med leverpostei. Og heldigvis lot han seg ikke affisere særlig av å ha byttet flokk.

Det er 15 år siden vi sist hadde valp i huset. Likevel har jeg en følelse av å ha gått nesten førti år tilbake i tid, til perioden som småbarnsforelder. Oscar er lynrask. Han må passes på hele tiden. Når han er våken går det ofte i hundre. Når han (omsider) har tatt kvelden, lister jeg meg så stille jeg kan forbi døren til rommet hans, av frykt for å vekke villdyret. Men, vi har også kosestunder. Og koselige stunder. Det er mye hyggeligere å gå tur med hund enn uten hund. Det beste av alt: Man er aldri alene, når man har en hund. Det er fremdeles noen som trenger min omsorg, selv om ungene for lengst har forlatt redet.

marita.synnestvedt@gmail.com