Melonpartiet De Grønne

Oslos tidligere ordfører Fabian Stang karakteriserte i sin tid MDG på følgende måte: “Grønne utenpå, men røde inni”. Den gang mente jeg at han overdrev, men i forbindelse med stortingsvalget 2021 må jeg dessverre medgi at han fikk rett. Fra å ha vært et blokkuavhengig parti – med intensjon om å kunne samarbeide med hvem som helst, bare de hadde gode forslag hva angår miljøpolitikk – har de nå plassert seg ytterst til venstre, med null intensjon om å samarbeide med andre enn seg selv. Likevel funderer ledelsen i MDG på hvorfor de ikke nådde over sperregrensen.

Frafallet har selvfølgelig ikke skjedd over natten. Og siden MDG nå sentralt ønsker å spørre sine medlemmer (og tidligere medlemmer?) om hva som gikk galt, så tillater jeg meg herved å gi min versjon. Det begynte det med at Rasmus Hansson “ble kastet” som partileder. For meg fremstod han som både faglig dyktig og en person med erfaring. Selv om jeg ikke var enig med ham i alt, var han verdt å lytte til. Ikke slik med Une Bastholm. Dog ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun virker grønn. Når man har få representanter på Stortinget, er det desto viktigere at de som innehar stillingene er personer med faglig og/eller erfaringsmessig tyngde.

Lan Marie Berg er et kapittel for seg selv. Jeg vet hva hun er blitt utsatt for i diverse kommentarfelter av grov hets, sjikane og direkte trusler – og mener at slikt bør ingen finne seg i. Heldigvis ble det, på selvstendig grunnlag, politisak ut av det. Når det er sagt; Lan Marie Berg behøver derfor ikke å være en god politiker. Selv har hun uttalt i flerfoldige intervjuer at hun har måttet tvinge seg til å opptre utadvendt. Selv oppfatter hun seg som en mer introvert person. Kanskje det er nettopp dette som gjør at hun ikke klarer å inspirere meg som velger? Hun virker ikke ekte, hun når ikke frem. Hun snakker om en idealisert verden som jeg ikke ønsker å bli en del av. Og jeg har en intens motvilje mot pisk. Jeg foretrekker gulrøtter.

For meg representerer Lan Marie Berg den personifiserte MDG-velgeren. Hun sykler, hun promoterer en vegansk livsstil – og hun har ikke peiling på hva som foregår utenfor ring 3. For meg blir det litt sekterisk. Jeg misliker alle som ønsker å presse meg inn i en bestemt livsstil. Jeg vet ikke hva Rasmus Hansson har i matpakken sin, men det bryr jeg meg da heller ikke noe om å få vite. Forskjellen på ham og de såkalt bedrevitende unge kvinnene i MDG er at de unge kvinnene virker trangsynte og livsfjerne. Rasmus Hansson synes å stå for en mye mer romslig livsholdning. Sannsynligvis er han også langt mer pragmatisk, slik politikere faktisk er nødt til å være.

Selv om MDG har gjort mye for å få Oslo sentrum til å bli et trivelig sted å oppholde seg i, kan jeg ikke si det samme om bydelene, i hvert fall ikke Nordstrand. Jeg tenker ikke på lokalpolitikerne – de har stått på som helter – men om MDG sentralt. Lokalt er MDG blitt overkjørt i sak etter sak og det av sine egne. Jeg kan nevne utbygging av Ekebergsletta, bymessig fortetning og felling av en rekke trær for å få anlagt et sykkelfelt ingen vil ha. Ikke en gang syklistene. De foretrekker å ta en annen vei. Det smaker lite av lokaldemokrati, men mer av en elite, som alene vite best.

Skolevalget gav MDG det glatte lag. Hvorfor vites ikke, men når jeg tenker på alle ungdommer som allerede nå uttrykker bekymring for egen pensjon, tror jeg at det kan ha noe med MDGs uforsonlige holdning til olje å gjøre. En ting er å fase ut olje på sikt. Noe annet er å sette en bråstopp fra neste mandag. Det finnes en mellomting, hvilket de fleste av oss forstår.

Jeg vet at det finnes en rekke personer med solid faglig tyngde og erfaring fra ulike områder som har meldt seg inn i MDG de senere årene. De mener som jeg at miljø må settes som punkt nr 1 på den politiske agenda. Jeg skulle ønske at noen av dem også kunne fått lederverv i organisasjonen. Jeg savner noen å feste lit til, noen jeg kan stole på. Etter først å ha sendt Rasmus Hansson på skraphaugen, ble det heldigvis satt i gang en aksjon (blant oldiser?) for å få ham inn i varmen igjen. Det lyktes, men jeg savner flere som ham. Skal MDG over sperregrensen, trenger partiet folk som evner å kommunisere med mennesker bosatt hinsides ring 3. Da nytter det ikke å sende ut misjonærer. Da går det som med Krf; strake veien nedover. Det holder ikke med en solid miljømessig overbevisning. Det er realpolitikken vi lever av.

marita.synnestvedt@gmail.com

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.