De sa de skulle hjelpe meg, men jeg måtte bare først gjennomgå et åtte ukers kurs i arbeidsavklaring – for å få utredet min arbeidsevne eller mangel på sådan. Jeg holdt i tre og en halv uke. Da var jeg så fysisk og psykisk nedbrutt at jeg har brukt 9 måneder på å bygge meg noenlunde opp igjen. Omtrent like lang tid har mine såkalt gode hjelpere brukt på nok en gang å avslå min søknad om uføretrygd. Denne gang med begrunnelse at arbeidsmarkedstiltaket ikke er gjennomført. Burde ikke det i seg selv – at jeg ikke hadde helse til å gjennomføre tiltaket – være et mer enn godt nok bevis på manglende arbeidsevne?

Jeg hadde mine mistanker. NAV har aldri vært interessert i å hjelpe meg. De vil bare herse med meg og forsøke å gjøre livet mitt så jævlig som mulig. Hva har det å si hva fastlegen mener eller at en seniorforsker ved Handelshøyskolen UMB, Anne M. Jervell, har uttalt at ”uførhet som skyldes sykdom, skade, funksjonsnedsettelser og smertetilstander ikke bare går ut over arbeidsevnen, men preger livet 24 timer i døgnet. Ofte kreves tid til behandling, trening og egenpleie for å opprettholde helse og funksjonsnivå. Det blir mindre tid og kapasitet for å fordele på jobb og fritid”. NAV vet som alltid bedre.

I tillegg til kroniske smerter etter en ryggoperasjon plages jeg med astma, søvnapné, belastningsskader, konsentrasjonsproblemer og angst på grunn av sviktende helse og stadige trusler fra NAV om opphør av arbeidsavklaringspenger. I oktober ble jeg operert for kreft. For tiden utredes jeg med tanke på et uoppdaget hjerteinfarkt. Likevel tror ikke NAV at min arbeidsevne er nedsatt med så mye som 50 pst. Er det virkelig blitt slik at man nå (som etnisk norsk kvinne) må fremlegge dødsattest for å få innvilget uføretrygd?