I halvannet år har eg vært smertepasient ved SMI (Smerte Medisinsk Institutt) og fått nødvendig intravenøs behandling ca hver 14. dag eller oftere, avhengig av behov. Jeg nøler ikke med å kalle behandlingen for livsnødvendig, selv om jeg ikke umiddelbart dør rent fysisk, dersom jeg ikke får den. Nødvendigheten knytter seg til livskvalitet; regelmessig behandling gir meg et visst overskudd til å takle mer enn smertene, som f eks å møte mennesker, pynte til jul, glede meg over livet.

Uten den intravenøse behandlingen blir livet straks langt vanskeligere å takle. Jeg legger ikke skjul på at tankene dreier seg mer om å si at nok er nok, jeg finner ikke lenger livet verdt å leve. Man behøver nødvendigvis ikke bli gammel for å bli mett av dage. Det holder med noen år i et personlig smertehelvete. Er ikke Helse Sør-Øst klar over hvordan kroniske smertepasienter lider?

Når det kommer til livets siste fase synes de fleste å være enige om å fokusere på at den døende ikke skal ha smerter. Hvorfor skal ikke samme prinsipp gjelde for oss som er for friske til å dø på naturlig vis, men for syke til å leve uten medisinsk hjelp? Fra nyttår inndro Helse Sør-Øst avtalehjemmelen til min anestesilege. Nå står også de øvrige stillingshjemlene i fare for å bli inndratt. Helse Sør-Øst synes å ha bestemt seg for at intravenøs smertelindring kun skal kunne gis på landets sykehus – til tross for at SMI har flere års erfaring som tilsier at det ikke er tilfellet.

I praksis vil dette bety at smertepasienter – som står absolutt nederst på pasientstigen – mister det eneste tilbudet som faktisk virker. Med den pasientpågangen som er ved norske sykehus vil vi bli stilt bakerst i køen – og aldri nå frem fordi akutte tilfeller nødvendigvis må prioriteres. Jeg synes dette er en trist samfunnsutvikling. Den viser at til syvende og sist finnes det ingen reell politisk vilje til å ta seg av de svakeste i samfunnet. Den forbeholdes festtalene.