Mange har fulgt med i den såkalte Christoffer-saken – der en åtte år gammel gutt ble mishandlet over lengre tid, angivelig av sin stefar, til han til slutt døde av skadene. Stefaren ble tiltalt og dømt mens biologisk mor gikk fri, enda hun umulig kunne ha vært fullstendig uvitende om hva som virkelig foregikk bak husets fire vegger. Det ble imidlertid tatt ut tiltale også mot henne; passiv medvirkning til mishandling med døden til følge.

Hvorvidt man vil anse Christoffers mamma som skyldig eller ikke, vil sannsynligvis være avhengig av om man betrakter henne som hjelpeløst offer eller et selvstendig individ med egen dømmekraft og tilstrekkelig handleevne. Når det gjelder kvinner er det fremdeles vanligst å dytte henne inn i rollen som offer for menns dominans, maktmisbruk og seksuell utnyttelse. Jf den underlige loven som forbyr menn å kjøpe seksuelle tjenester, men ikke kvinner å selge dem. Hvordan ellers kan man tolke loven – annet enn at kvinner ikke har kontroll over sin egen seksualitet?

Den samme offermentalitet gjenfinnes i forhold til vold, alkohol- og narkotikamisbruk. Når en kvinne ikke løsriver seg fra en alkoholisert og/eller voldelig mann, men forblir i forholdet, til tross for (felles) barn, er det fordi hun er offer for mannens psykopatiske trekk, trusler eller annet. Enn videre legger også samfunnet ressurser i samlivskurs der familien som helhet skal kunne finne ut av problemene; mannen skal lære å ikke drikke, ikke slå. Kvinner og barn må på sin side lære å tilgi. I så måte blir ofrene på finurlig vis ansvarliggjort for fars misgjerninger. Hvis de av forskjellige grunner velger å avstå fra å tilgi, blir far offer for konas og barnas iskalde skulder.

Christoffers mamma ble funnet skyldig i passiv medvirkning til mishandling av sønnen. Dersom dommen blir stående – ankesaken er for tiden til behandling – vil det kunne få konsekvenser for andre kvinner med mindreårige barn som heller ikke bryter tvert med en alkoholisert og/eller voldelig ektemann. Det er tilstrekkelig godtgjort at barn tar skade av å vokse opp i alkoholiserte og/eller voldelige hjem, selv om de ikke blir utsatt for direkte fysisk vold. De psykiske skadene kan bli vel så fatale, ved at barna får problemer med å knytte seg til noen eller noe senere i livet og dermed havner utenfor samfunnet og således ”dør” sosialt og økonomisk mange år før de også dør fysisk. Kvinner får i så fall en selvstendig plikt til å komme seg unna en ektefelle som kan være til skade for barna, ellers kan de risikere tiltale for omsorgssvikt. Kanskje er det dette ”dyttet” som må til, for å få kvinner ut av offerrollen?