Ja til ytringsfrihet – i anledning Safer Internet Day

sensurI fjorårets nyttårstale (2012) tok statsminister Jens Stoltenberg til orde for såkalte digitale sladrekjerringer. I år gikk han ett skritt lenger; til våren vil regjeringen fremme lovforbud mot hatefulle ytringer på nettet. Dette til tross for at nettet nå har fått minst én digital sladrekjerring – eller kanskje heller en digital oppdrager – nemlig den 15 år gamle Juliane Asdal fra Tromøy. Hun har tydeligvis tatt statsministeren på ordet og startet en antimobbkampanje – Stop it – på Facebook.

Selv om kampanjen ifølge statsministerens egne ord følges av ungdom fra nord til sør, er det tydeligvis ikke nok. Regjeringen har tydeligvis verken rist eller ro på seg til å vente og se hvordan nettbrukerne selv evner å ordne opp seg i mellom (oppdra hverandre) og slik utvikler (uskrevne) regler for god nettskikk, men må lage nok en begrensende lov, selv om vi allerede har (mer enn) lover nok. Også slike som forbyr injurier og trusler. Hvorfor i all verden kan ikke statsministerens definisjon av hatefulle ytringer på nettet rammes av eksisterende lover? Er det fordi regjeringen faktisk ønsker en reell begrensning av ytringsfriheten, på linje med det tidligere lovforslaget om såkalt respekt for religion?

Internett har skapt en ytringsmessig revolusjon – på den måten at det er blitt fritt frem for alle å stikke hodene sine frem i rampelyset. Det ligger noe eget befriende i å kunne være sosial, uten å møte andre mennesker ansikt til ansikt, å kunne få uttrykke seg, uten å bli møtt av andres (fordømmende) blikk. Slik fungerer nettet som en slags storbyjungel der alle grå katter har mulighet til å skinne som nypusset sølv. Det gjelder også (ensomme) mennesker med sosial angst. Nettet er således å sammenligne med en virtuell scene, en imaginær diskusjonssal, der ingen bør stikke hodet frem, uten å kunne takle at det tidvis vil bli forsøkt hugget av. Derfor ligger også vanskeligheten i statsministerens forslag å definere når en ytring må anses som hatefull. Hvor skal listen legges?

Det er blitt altfor enkelt å erklære seg for djupt såra og vonbråten (Bondevik den eldre). På den måten får man satt en effektiv stopper for all mulig videre diskusjon om temaet. Om dette samtidig innebærer en manglende respekt for motpartens synspunkter, bryr ikke den sårede seg om. Ei heller at andres følelsesliv kan være vesensforskjellig fra ens eget og at denne mangelen på innlevelse også vil kunne bli oppfattet som sårende. Dagens samfunn har i så måte gått langt i å legge vekt på følelser og ikke intellekt. Man læres ikke opp til å skjelne mellom sak og person. Så fort en diskusjon friskner til, tar Sippa det personlig opp og kaller det et personangrep. Uenighet er pr definisjon ikke bra. Snakker man ledelsen midt i mot, er man illojal, ikke i besittelse av en sunn porsjon kritisk sans. Nulltoleranse foretrekkes fremfor å ta en diskusjon om hvor lista skal legges. Det ligger ikke i tiden verken å analysere eller problematisere. Selv regjeringen ser ingen problemer på den morgenrøde himmel, bare et tyngende lass med utfordringer som aldri vil bli løst – fordi man nekter å vedkjenne seg at noe faktisk kan fremstå som et problem.

Når man i det daglige – på skolen, universitetet og arbeidsplassen – blir tvunget inn i en hverdag preget av overflatisk liksomenighet med skyhøy kardemommebyfaktor, behøver man ikke en gang å være psykopat (jf evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennairs uttalelse om at Internett lokker frem psykopaten i oss fordi vi ikke ser på dem vi skriver om som ekte mennesker) for å føle behov for å lette litt på trykket eller å vise frem andre sider av seg selv. Det gjenspeiler seg blant annet i vår tilsynelatende umettelige hunger etter såkalte virkelighetsserier – der våre mindre dannete trekk og vrangsiden av vår personlighet får lov til å utfolde seg i fullt flor, også på bekostning av andre. Tenk om vi heller kunne ha fått lov til å opptre noe mer direkte overfor hverandre i Real Life?

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at debatten på Internett er langt friskere i tonen enn den som fremvises i avisenes papirutgaver. Den er også mer preget av uvitenhet, dumskap, fordommer og skrivefeil. Nettdebatten er imidlertid åpen for alle, hva enten man besitter kunnskap og behersker språket eller ikke. Den er derfor også langt mer demokratisk enn papirutgavens elitedivisjon, der bare et fåtall blir funnet verdige til å få lov til å delta. Folkedypets røst slipper aldri til her. I stedet blir han kongen av VG Debatt. Etter min mening bør det også være hans demokratiske rett. Det skal ikke være slik at bare de som behersker språket og ordet skal få slippe til.

I så måte fungerer Internett som en avspeiling av virkeligheten. Nettet i seg selv skaper ingen tanker, holdninger og gruppemekanismer som ikke allerede forefinnes i det virkelige liv. Vi er bare (altfor) flinke til å skjule hva vi egentlig tenker og mener – kanskje av frykt for ikke å bli akseptert eller ren feighet. Det er så mye enklere å jatte med. Vi er også altfor raske med å sensurere og luke bort alle såkalt politisk ukorrekte uttalelser. På den måten lever vi for mye på overflaten, vi går sjelden eller aldri i dybden. Det bringer oss i hvert fall ikke videre på veien mot det helstøpte og reflekterte mennesket.

Uansett hvor mange lover som blir vedtatt mot hatefulle ytringer, vil man aldri kunne paragrafere seg bort fra enkeltindividets holdninger. Hva om man heller innfører fullkommen ytringsfrihet? Hvilke konkrete følger vil det i så fall få? Fra nettet vet vi at det vil avstedkomme en mengde søppel. Og hva så? De som serverer søpla – det vil si holdninger det ikke er politisk korrekt å inneha – mener det de sier uansett. Og det må vel være bedre å få det ut enn å brygge inne med det? For når ytringene først er kommet på bordet, kan de håndteres gjennom en fri og åpen diskusjon. Det kan også hende at de gode holdningene evner å påvirke de negative. Juliane Asdals antimobbkampanje – Stop it – på Facebook er et godt eksempel på det siste. Hun og andre har gjort alvor av å ta et oppgjør med negative holdninger og dårlig folkeskikk på nettet. Hvorfor ikke la henne og andre få jobbe videre med det, uten ved hjelp av nok en formell lovparagraf? Det som skyves inn under teppet blir nemlig ikke borte. Det synes bare ikke, i hvert fall ikke på overflaten. Men skal søpla permanent bort, må man faktisk våge å løfte på teppet og gjøre noe med møkka.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s