Møte med De Grønne

mdgEttersom Miljøpartiet De Grønne (MDG) var det eneste partiet som helt utvetydig gikk imot Ringnes’ planer om egen skulpturpark på Ekeberg, sa det i grunnen seg selv at det måtte bli MDG som skulle få æren av å motta min stemme ved siste kommunevalg. Siden jeg likevel hadde vært en skap-MDG’er i en årrekke, men valgt å velge mer taktisk, var det helt uproblematisk å stemme i forhold til magefølelsen. Og for virkelig å statuere et eksempel i forhold til den planlagte skulpturparken, meldte jeg meg like godt inn i partiet. Dersom flere har gjort det samme som jeg, hvilket jeg tror på grunn av det svært gode valgresultatet – det manglet visstnok bare 70 stemmer på å få inn 2 mandater i Oslos bystyre (i denne omgang ble det bare ett) – så har Ringnes’ visjoner om utbygging av Oslos desidert største grønne lunge, ikke vært helt forgjeves. Vi er blitt flere som har innsett at uten aktiv egendeltakelse vil viktige avgjørelser bli tatt over hodene på oss.

Som medlem i MDG ble jeg automatisk invitert til å delta i årsmøtet i Oslos fylkes- og lokallag. For å bli bedre kjent med hva annet enn motstand mot udemokratiske avgjørelser partiet står for – som f eks å overlate reguleringen av et område tilsvarende 40 fotballstadioner til én person, et område som i sin tid ble gitt i gave som friareal til Oslos befolkning – bestemte jeg meg like godt for å delta. På den måten ville også jeg kunne være med på å bestemme hvilke saker MDG skal prioritere, samt å stake ut kursen mot høstens stortingsvalg, et valg som sannsynligvis vil bety det endelige gjennombrudd for MDG på nasjonalt nivå. Miljøpolitikk er ikke lenger noe man kan forholde seg likegyldig til. På grunn av den globale befolkningstilveksten og nødvendigheten av å tilrettelegge for en mest mulig bærekraftig utvikling, vil miljøspørsmålene uansett tvinge seg på. Selv Kina, en av verstingene i forurensningsklassen, arbeider aktivt med tiltak for å bekjempe den økende forurensningen – og på globalt nivå arbeides det med å finne alternative energikilder og effektive løsninger for å skaffe verden nok mat.

Dersom jeg hadde forventet å finne en samling med halvfjerne akademikerspirer, hvis visjon var å redde verden fra snarlig undergang, tok jeg i så fall skammelig feil. MDG har på mange måter adoptert næringslivets suksessbedrifters løsningsorientering; fokus på hva man kan få til og hvordan få det gjort. I så måte skiller MDG seg fra andre partier, som av prinsipp nekter å samarbeide med ett eller flere partier. MDG hever seg over den tradisjonelle blokkdannelsen ved å ta tak i sak, ikke person. Verden er sjelden svart eller hvit, de fleste opptrer i flere avskygninger, avhengig av situasjonen. Det gjelder både medlemmene i Frp og MDG. Dersom Carl I Hagen, en av Frp’s bystyrerepresentanter i Oslo skulle legge frem et godt forslag, vil representanten for MDG, Harald A. Nissen, ikke avvise det, bare fordi det kommer fra Carl I Hagen. Han vil vurdere gehalten i det – og si seg enig, dersom det virkelig er et godt forslag. Det er denne opphevelsen av tradisjonell partipolitikk og den langt mer løsningsorienterte tilnærmingen som tiltrekker meg; politikernes oppgave er tross alt å få gjennomført viktige samfunnsoppgaver, ikke krangle med hverandre – nærmest som unger i småskolen – på grunn av forskjellige politiske standpunkter. Planene om nytt Munch-museum er i så måte et godt eksempel på hvordan den tradisjonelle partipolitiske tenkningen kan føre til handlingslammelse i stedet for handlingskraft. Blokkene står standhaftig på hvert sitt forslag, ingen av dem vil fire en tomme, men ingen av dem har heller det nødvendige flertall for å få gjennomført sitt forslag. Dermed er saken gått i stå, det blir ikke bygget noe nytt Munch-museum i Oslo i overskuelig fremtid. Det er ytterst beklagelig, særlig når det er politisk flertall for å bygge et nytt museum. Uenigheten går på hvordan det skal se ut og hvor det skal ligge.

Jeg er også en av dem som mener at Oslo har gjennomgått en enorm forandring i løpet av de siste 25 årene. Mye på grunn av en stadig voksende innvandrerbefolkning. I den grad deler av denne befolkningsmassen er homogen nok, vil den kunne bli en maktfaktor i seg selv – kanskje i form av et eget part – med en annen vinkling og interessegrunnlag enn de andre partiene. Oslo er i så måte blitt en by med globalt preg. 22/7-massakren vil også komme til å prege norsk politikk i mange år fremover. Dersom man skal se noe positivt i denne, må det være at Breiviks handlinger kan ha ført til brobygging mellom befolkningsgruppene; det er ikke lenger oss og dem, men vi – vi som ser at truslene ikke nødvendigvis kommer utenfra, men også innenfra. Enn videre at slike trusler er noe vi må leve med, både på grunn av Norges militære engasjement i utlandet og manglende vilje til også å ta tak i de ubehagelige spørsmålene vedrørende innvandring og integrering. Som tidligere nevnt vil også miljøspørsmålene presse seg på, uansett om vi vil eller ikke. Jeg synes det bør være innlysende at et nytt politisk landskap krever nye politiske tilnærminger og praktiske løsninger. Mens de andre politiske partiene sitter fast i det forrige århundres verdenssyn, har MDG tatt steget over i det neste. Det går en grønn bølge over hele Europa, hvilken også vil ramme Norge i form av ett eller flere mandater på Stortinget ved det forestående stotingsvalg . Vent og se!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s