Åpent brev til helseministeren: Hva skjedde med de midlertiidige uføretrygdete?

NAVFor snart tre år siden opphørte ordningen med midlertidig uførhet. Alle midlertidige uføre ble fra da av definert som enten uføre eller friske. Selv ble jeg fra å bli definert som 100 pst ufør den ene dagen til å bli definert som 100 pst frisk og oppegående arbeidssøker den neste. Det skjedde uten noen som helst medisinsk vurdering.

Fra samme dag ble jeg fritt vilt for NAVs menneskejegere. Som arbeidssøker var jeg (i tillegg til meldeplikten hver 14. dag) pliktig til å få mine arbeidsevner avklart, til tross for manglende, også akseptert av NAV, sådanne. Som kronisk smertepasient hadde jeg knapt nok livskraft, hvilket NAV plutselig stilte seg fullstendig uforstående til. Kanskje oppfattet de den papirmessige omdefineringen av tilstanden – fra ufør til arbeidssøker – som et slags moderne mirakel. Kun de som sitter på pengesekken vet.

Da jeg av helsemessige årsaker (ikke helt overraskende) klappet sammen etter tre og en halv ukes effektiv hundsing (kurs i arbeidsavklaring) og ble sykemeldt, betvilte NAV realiteten i sykemeldingen. De tror tilsynelatende fullt og fast på at både jeg og fastlegen ljuger, og har de siste to årene fortløpende truet med å ta fra meg arbeidsavklaringspengene. Når det skjer vil jeg, etter nesten 30 års iherdig delaktighet i arbeidslivet, bli satt på økonomisk fullstendig bar bakke, uten reell arbeidsevne og mulighet til å forsørge meg selv. Skal det være takken etter å ha slitt helsen av seg i det offentliges tjeneste?

Jeg vet ikke hvor mange av de midlertidige uføretrygdete som havnet i den ene eller den andre kategori. Jeg vet heller ikke hvor mange av de (tidligere) midlertidige uføretrygdete som føler seg brukt, misbrukt og kastet vekk som en utbrukt fille, når samfunnet ikke lenger har bruk for en. Men jeg sitter med en vemmelig følelse av at NAV, hva meg selv angår, ikke vil gi seg før de ser dødsattesten min på bordet. Selv er jeg i ferd med å gi opp. Den alltid overhengende trusselen om å bli fratatt mitt lille økonomiske grunnlag, er så fysisk belastende at den gir seg fysiske utslag i form av angst, uro og kroniske muskelspenninger. Derfor spør jeg: På hvilket grunnlag kunne NAV omdefinere meg fra midlertidig ufør til arbeidssøker – uten en nærmere medisinsk vurdering? Var det i det hele tatt lovlig? Og hvor lenge skal NAV kunne drive rovdrift på dem som for få år tilbake ble betraktet som uføre? Holder det ikke med at ”sjekklisten” er behørig avkrysset?

Advertisements

26 comments

  1. Hei Marita!

    Bra, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    Hilsen Magne i VG

    Like

        • Det vet jeg. Det gjorde jeg før jeg ble NAV-klient. Jeg orket ikke å jobbe mere. Til slutt ble også det for mye. Jeg har med andre ord ikke overgitt meg til NAV før det ble absolutt nødvendig. Jeg hater nemlig å være økonomisk avhengig av andre, slik jeg er det nå.

          Like

  2. I ditt tillfelle burde du muligens vært bedre utredet, gjerne med spesialistuttallelser fra nevrologer eller andre relevante spesialister. Er all behandling utprøvd!? feks.Evalueringer fra smertepoliklinikk!? Psykiatrien, antidepressiva utprøvd, Neurotin utprøvd, smerteplaster osv. Kan det tenkes at det foreligger mangelfulle opplysninger, og krav til ytterligere dokumentasjon grunnet bedringspotensiale?!

    Like

    • Jeg ble behørig utredet i 2007, hvilket også medførte innvilgelse av midlertidig uføretrygd. Da denne opphørte, regnet jeg med at det ikke ville bli noe problem å få innvilget varig uføretrygd. Men det er det altså blitt.

      Selv syntes jeg at statusen som midlertidig uføretrygdet var grei nok. Det gir noe mer håp å være midlertidig ufør enn varig. Mye er imidlertid skjedd siden den gang. Nå har jeg forsøkt så mange behandlingsformer at jeg ikke lenger har tro på å bli frisk. Det er mer snakk om lindring og å ta vare på stumpene.

      Tilbake til saken: Hvordan kunne man foreta en slik skrivebordsfriskmelding? Burde det ikke vært et minstekrav at alle skulle bli utredet på nytt?

      Like

      • For ordensskyld, status tidsbegrenset ufør 100%, er IKKE synonymt med 100% invaliditet. Det gjenspeiler heller 100% innvilget uføre-ytelser

        Midlertidig uføretrygd var et middel for å unngå å gi varig uføretrygd, altså impliserte status som midlertidig ufør, muligheten for bedring, under oppfølgingsplan, og dermed ikke oppfylte krav til varig uføretrygd.
        Alternativene var forlenget periode med midlertidig ufør, dersom situasjonen/helsen tilsa dette.

        Tidsbegrenset uførestønad skulle med andre ord innvilges når det etter en helhetsvurdering ble ansett sannsynlig at arbeidsevnen kunne bedres.
        Det er følgelig ingen automatikk i at du skulle fått innvilget varig uføretrygd ved endt løp.Stønaden kunne gis for en periode på ett
        til fire år og skulle revurderes før stønadsperiodens utløp.

        Det fremstår da som opp til brukeren i samarbeid med lege, å fremskaffe ny spesialistuttallelse, og presentere denne for NAV innen stønadsperiodes utløp, og dermed søke om varig uføretrygd.

        “Skrivebordsfriskmeldingen” kom som et resultat av manglende motivasjon til å delta i oppfølgingsløp blant de med tidsbegrenset uførestatus.

        Som en del av NAV-reformen ble det derfor vedtatt å erstatte tidsbegrenset uførestønad, attføringspenger og rehabiliteringspenger med arbeidsavklaringspenger

        Like

        • Jeg oppfatter 100 pst invaliditet som å sitte i en rullestol og bli matet med sonde. Så slamt er det heldigvis ikke med meg. Jeg kan bevege meg. Men jeg har ikke overskudd til å gjøre særlig mye annet heller. All våken tid går med til nødvendige egenaktiviteter. Dette fordi jeg bruker lang tid, tåler ikke press (stress) og må trene og gå til behandlinger. Da har ikke jeg krefter nok til å gå på kino om kvelden for ikke å si gå ut på byen.

          Man skulle tro at en som hadde dagen til full egen disposisjon ville gjøre maksimalt ut av den, som f eks shoppe, gå på diverse kurs eller forelesninger, bli med på organiserte aktiviteter og så videre. Men slik er det ikke. Når arbeidsevnen mangler, står ikke fritidsevnen tilbake. Manglende krefter (utmattelse på grunn av kroniske smerter) rammer også fritiden. Det er derfor livet svært ofte oppleves som tilnærmet uutholdelig.

          Jeg var ferdig utredet på alle bauer og kanter i 2007. Dette i samråd med NAV. Jeg aksepterer derfor ikke at NAV uten videre, tre år senere, bare kan late som om fortiden aldri har eksistert. Jeg har ved flere anledninger bedt NAV om å bli utredet på nytt. Det har de ikke svart noe på. Jeg har også prøvd å gjøre dette privat, men ennå ikke funnet en spesialist som vil ha noe med NAV direkte å gjøre. De sier de har så dårlig erfaring. Nevrologen, som utredet meg i 2007, har hevdet at man ikke finner en eneste nevrolog i Oslo som er villig til å ha noe med NAV å gjøre.Dessuten er en utredning slik NAV krever kjempedyrt. Jeg vet ikke hvor mange tusener av kroner vi snakker om. Spesialistene mine sier at kontakten med NAV skal gå gjennom fastlegen.

          Jeg har for øvrig gitt NAV tillatelse til å ta kontakt med både fastlegen min og de spesialistene jeg går til. NAV har ikke henvendt seg til noen av dem. På meg virker det som om NAV kjører sitt eget løp. Og at det har gått prestisje i saken. Jeg har holdt på å sloss med dem siden 2002.

          Like

        • @Kevin-
          Det stemmer vel bare halvveis det du sier der, for om man har levert en søknad om varig uføretrygd på grunnlag av utredninger og spesialisterklæringer som er gjort tidligere men som NAV ikke ser seg tilstrekkelig fornøyd med,
          så er det faktisk NAV som er lovpålagt til å iverksette det som skal til for at deres krav til dokumentasjon kan fylles.

          Det viser seg være helt vanlig praksis i NAV å bare se bort i fra dette,
          og heller legge ansvaret for dette på den uføre, og gjerne med avslag som resultat……

          Spare penger på enkeltmenneskers helseproblemer og elendighet kaller jeg det,
          for jeg liker å kalle en spade for en spade..

          Like

        • Takk for informasjonen. Det var jeg faktisk ikke klar over. Siden mine utredninger stammer fra 2007 – og det har skjedd en god del siden da – har jeg bedt NAV om å få iverksatt en ny utredning. Men det har NAV ignorert. Selv har jeg ikke midler til å få betalt noen spesialister på egen hånd.

          Enda viktigere: Flere og flere av de spesialistene jeg treffer på sier at de ikke ønsker å ha noe direkte med NAV å gjøre. De mener det er fastlegens oppgave. Selv vil de kun rapportere til fastlegen.

          Jeg gikk i sin tid til to av NAVs egne trygdeleger. Rett etterpå ble det avslørt at de stod på en eller annen svarteliste. De erklærte mennesker som hadde blitt utredet av flere andre spesialister – og funnet uføre – for fullstendig friske og arbeidsdyktige. Siden de stod på NAVs lønningsliste følte de seg vel forpliktet til det.

          Etter disse to møtene med NAV-spesialister, har jeg alltid valgt mine egne. For maken til overfladiskhet og løgn skal man lete lenge etter. Den ene gjorde ikke jobben sin og den andre satt og beklaget seg over NAV. I vedkommendes rapport var det jeg som liksom skulle ha beklaget meg til NAV. Og jeg som sa minst mulig fordi jeg mente damen virket halvsprø.

          Like

  3. Jeg tror vi kan risikere å få mange som kommer til å måtte gå på sosialtrygd i mange år. Rett og slett fordi regjeringen ikke ønsker flere på uføretrygd. Flott innlegg, som tar opp et meget viktig tema. 🙂

    Like

    • Ingen ønsker vel å få flere på uføretrygd. Helst burde vi hatt et samfunn der alle kunne få bidratt, hver på sine egne premisser. Alle som kjenner arbeidslivet vet at det er en utopi. Ingen har råd til å betale for daukjøtt, for å si det slik.

      Enn videre: Mange jobber faktisk helsen av seg – f eks gjennom tunge løft og/eller store psykiske påkjenninger – og da er det pill råttent av samfunnet å la slike gå for lut og iskaldt vann. Særlig fordi bl a jeg i alle år har betalt regelmessig inn til både Folketrygden og Statens pensjonskasse. For ikke å snakke om all skatt.

      Jeg trodde jeg var sikret en verdig avgang. Men den gang ei,

      Like

  4. Jeg har selv vært igjennom denne mølla.
    Man føler seg tygd spyttet ut igjen og tygd nok engang.

    Har slitt med depresjoner hele livet og konsentrasjons problemer.
    Noe som har gjort at jeg ikke gjorde det så bra på skolen.
    Etter å ha fullført skolen og jobbet i over 11 år så kom smellen, da klarte jeg ikke holde alt kaoset inne i meg lenger.
    Det ble et opphold på psykiatrisk avdeling og jeg ble sterkt medisinert.
    Her kunne de ha gjort noe annet, nemlig å prøvd behandling i form av samtaler, men det skjedde aldri.

    Fikk omskolert meg via NAV, noe som ikke var så enkelt, men fikk da en utdannelse som ikke var verdt noe i arbeidslivet, fikk ikke noe som hadde med min utdannelse å gjøre. Prøvde forskjellige yrker for å tilfredsstille NAV.
    Var vaktmester og jobbet litt med det jeg er utdannet til også, men uten mulighet til fast jobb, pluss at jeg har en diagnose som gjør at jeg er veldig dårlig i periode, så klarte jeg ikke å fortsette i noen av jobbene.

    NAV har hatt meg hos forskjellige eksperter og jeg går nå til en professor inne psykiatri, og jeg har blitt undersøkt av nevrolog osv. Så psykiateren har kommet frem til at jeg ikke kan jobbe og at jeg bør bli uføretrygdet. Noe jeg egentlig ikke har lyst til men jeg ser hvordan jeg blir i perioder. Og stress og enkelte andre ting utløser kraftige reaksjoner som gjør at jeg blir veldig dårlig. Så jeg vet at det kan gå bra i perioder, men at smellen kommer alltid….

    Jeg har prøvd de fleste medisiner som er for min lidelse men det er dessverre for mange bivirkninger til at jeg orker å gå på de.

    Ser at løsningen for slike som meg burde vært et nakkeskudd.
    Er jo så mange som sikkert tror at jeg sluntrer unna siden jeg ser så frisk og rask ut. Men en uke eller bare et døgn med mine tanker når jeg er dårlig så hadde dere fort skiftet mening.

    Det er så veldig lett for andre å si at det bare er å skjerpe seg.
    Vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skjerpe meg, håpet at ting skulle vært annerledes i dag en i går, men realiteten biter meg kjapt i ræva.

    For alle som klager over oss late så føler jeg meg som en byrde, hadde jeg ikke hatt unger så hadde jeg latt dere slippe å betale for min velferd…

    Like

    • Noen ganger skulle jeg ønske at enkelte innflytelsesrike mennesker kunne fått min eller din kropp bare for en dag. Det er så lett å snakke om andre når man selv er frisk og rask. Noe helt annet er det når man ikke en gang makter å tørke seg bak fordi kroppen er pinne stiv og armene derfor blir for korte. En fillesak for slike som står opp av sengen, hopper i dusjen og leser avisen på vei til bussen. Men et reelt problem – som skal løses – for en som sliter med det.

      Like

  5. Men vit at vi også er mange som føler med dere i Navklemma. Å være fysisk og/eller psykisk nedslitt og/eller nedbrutt – ja det er nok mange som skulle hatt et par dager slik; iblant skal der ikke mere til for at “pipa” skal få en annen lyd overfor medmennesker ..

    Stakkarslige byråkrater/politikere vi har. JEG føler med deg – håper det blir forandring … for deg og flere med ….

    Like

  6. Huff…Kjenner meg såå godt igjen i det du skriver,sleit med det samme selv…Men til slutt sa jeg rett og slett stopp til dem..Jeg var på god vei til å falle fullstendig sammen..Å i tillegg har jeg 2 barn med spesielle behov,oppå mine kroniske smerter :-/ Å i tilegg skulle da NAV dra ut av meg det lille jeg har av energi på jobbutprøving og diverse..I begynnelsen var jeg glad for å få prøve meg ut i jobb igjen,å hadde slevsagt et håp om å klare det. Men det stoppa seg selv etter kort tid..Og om ikke det var nederlag nok,skulle da NAV GNI inn at jeg ikke var bra nok,og at jeg neppe kunne klare å ta vare på barna mine,når jeg var så dårlig :-/ Da sa jeg virkelig stopp!! Sendte brev til øverste leder der,og samtidig ga jeg klar beskjed om at de gjerne måtte ta ifra meg pengene,men jeg er ferdig i arbeidslivet og med arbeidsutprøving! Helsa og barna går faktisk FØRST! Da kom jeg til det punktet at jeg rett og slett ga faen i penga..Ingen penger er på noen måte verdt å ofre helse og barna for! Å jeg utrykte meg også klart om at jeg ikke var redd for å bringe dette videre til høyere hold og samtidig sende et par advokater dit! Sånn oppførsel og hetsing aksepterer jeg IKKE! Å ikke har de lov til å umyndigjøre oss på den måten heller! Etter det har de latt meg være i fred…Og jeg fikk også bytta til en veldig ålreit saksbehandler 🙂 Er nå på vei for å søke ufør..Har forstått det slik,at viss ikke arbeidsutprøving går bra,å man ser at det går galt gang på gang,HAR du krav på ufør uavhengig av diagonose! Har man mistet 50% eller mer arbeidsevne,og har en skade eller lyte,så har man krav på det..Noen leger og div sier at,næmmen du er for ung! Det har INGENTING og si,for det er da neppe aldersgrense på ufør! Å det hjelper ikke at du er ung,når kroppen er ødelagt og sliten! Så kanskje den harde måten,er den eneste måten? Det er hvertfall mitt råd til deg. Masse lykke til videre 🙂 Ikke godta at de behandler deg sånn hvertfall…Men pass på å hold en sakelig tone ovenfor dem 🙂

    Like

    • Anne:

      Takk for innspillet. Det hjelper mye å se hvordan andre, i samme situasjon har løst problemet. Derfor er det viktig – slik jeg ser det – å få de ulike historiene frem.

      Jeg har også bestemt meg for å sette helsen i høysetet. Det betyr at jeg heller fraskriver meg penger jeg etter loven burde ha krav på fremfor å utsette meg for den helserisikoen NAVs hundsing medfører. For meg virker situasjonen helt absurd. Jeg trodde virkelig at vi i Norge levde i et sivilisert og gjennomorganisert samfunn der man tok vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv. Jeg har også betalt inn til diverse pensjonskasser for å kunne ta ut ved uførhet og/eller alderdom. Men så lenge NAV sitter og samordner, er det tydelivis lite f eks Statens pensjonskasse skulle ha sagt.

      Jeg har kjempet siden 2002. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Ingenting synes å føre frem vis a is mitt lokale NAV-kontor, hvilket også befinner seg på toppen av klagelisten, i henhold til hva jeg er blitt fortalt.

      Like

  7. Det er alltid det viktigste for våre politikere og byråkratiet at NAV får lov å fortsette å eksistere, gjerne i den urimelige dårlige tilstanden denne organisasjonen fremdeles befinner seg i. Service og hjelp til trengende kommer alltid i andre rekke. NAV’s interne motto er: “Us first and perhaps later someone else”

    Like

    • Akkurat det lyder som en hvilken som helst ansatts formål. Og det er vel egentlig naturlig. Hvem vil være med på å undergrave sin egen arbeidsplass?

      Jeg vet vi er noen, vi som ser løsninger og muligheter for effektivisering. Men er dette noe folk flest gjør?

      Jeg kjenner til svært få NAV-ansatte. Det virker som om de ikke ønsker å møte meg face to face. Og de skifter hele tiden, slik at jeg heller ikke er synderlig interessert i å dra historien enda en gang til. Den skriver seg til tross tilbake til 2002.

      Hvor lenge skal det kunne være muig for NAV å drive rovdrift på et menneske?

      Like

    • Jeg har aldri hørt om at noe såkaldt sier ifra seg penger fra NAV. Ikke midler man har et lovmessig krav på. Annerledes med feilutbetalinger. Det kan også forekomme.

      Derimot lever jeg med en overhengende trussel om å miste utbetalingene fra NAV. Hvis jeg ikke gjøer som de forlanger, truer de med å kutte utbetalingene med umiddelbar virkning. Problemet mitt er at jeg ikke har helsemessig evne til ågjøre som de forlanger. Jeg har prøvd, men måtte gi opp.

      NAV fortsetter imidlertid med å forlange. De synes ikke å godta hva hverken fastlegen min sier eller spesialister. NAV alene vite best. Det er med andre ord en temmelig fortvilet og uholdbar situasjon.

      Hvis NAV ikke gir seg, må jeg håpe på at ektefellen midlertidig vil (kan) forsørge meg. Jeg sier midlertidig fordi jeg regner med at fornuften vil seire til slutt.

      Hvordan de som ikke har noen som sier seg villig til å forsørge en, tør jeg ikke tenke på. Det gjør vel heller ikke de fleste andre som selv har det bra, materielt sett. Antakelig seiler de bare sin egen vonde sjø.

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s