Kvinners iboende hang til selvutslettelse

mor og barnFor litt siden så jeg på en BBC-reportasje om britiske kvinner som konverterer til islam. Ikke uventet var det en muslimsk mann med i bildet. Og i motsetning til mange britiske unge kvinner, født av foreldre med muslimsk bakgrunn, som helst ville fremstå som vestlige og moderne, syntes de britiske kvinnelige konvertittene å fremstå som mer katolske enn paven – det vil si kle seg og oppføre seg som om de var født og bosatt på den pakistanske landsbygda, godt isolert fra all ytre påvirkning.

Det hører med til (minst) en av historiene at den kvinnelige konvertitten heller ikke var kone nummer én, men nummer to – uønsket av hans foreldre (alle har en kusine i Pakistan) og med status som elskerinne i henhold til britisk ekteskapslovgivning. Det sier meg at kvinners hang til selvutslettelse verken er religiøst eller kulturelt betinget. Den må forklares på annen måte. Det nytter altså ikke å skylde på verken mannen eller samfunnet. Nøkkelen må være å finne hos kvinnen selv.

De samme relasjoner mellom mann og kvinne gjentar seg over tid og på tvers av religion, kultur og sosial klasse. Kvinner tilpasser seg gjennomgående sine partnere. Kvinner tillater eller endog oppfordrer partnerne til å utfolde seg på bekostning av egen mulighet for selvutfoldelse (selvrealisering). I dagligtale omskrevet som å støtte opp under ektefellen (mannens karriere). Eller å sette barnas oppvekst og utdannelse i fokus. Menn flest nøler naturlig nok ikke med å ta i mot tilbudet. En høyt utdannet og i utgangspunktet bra økonomisk stilt vestlig kvinne kan derfor være like tilbøyelig til å stå tilbake for og/eller la seg underordne (dominere, kontrollere) av en mann som en hvilken som helst annen kvinne. I så måte er moderne vestlige kvinner ikke et hakk bedre enn sine tilslørte medsøstre. Det er bare utenpå at vi er forskjellige. Inni er vi forbausende like. Hvorfor er det slik?

Jeg tror at det kan ha mer med vår biologi å gjøre enn hva kvinnesakskvinner tradisjonelt har vært villig til å innrømme. I de senere årenes debatt om surrogatbarn har det f eks vært lite fokus på hva som skjer, rent hormonelt, hos en svanger kvinne. Debatten har dreid seg om økonomisk utnyttelse (utbytting) av fattige kvinner, lite om den følelsesmessige belastningen surrogatmoren er utsatt for. Selv om det, biologisk sett, ikke er kvinnens eget avkom, vil likevel kroppen – helt uavhengig av viljen – innstille seg på at det er hennes eget barn som skal bli født og som sådan trenger mat, beskyttelse og omsorg. Det ligger i kvinnens natur, som barnets nærmeste omsorgsperson, å ville ta vare på barnet sitt. Mange kvinner er også villige til å gi sitt eget liv for barnets skyld. Det er med andre ord et helt spesielt bånd mellom mor og barn.

Ingen annen dyreart har så lang yngelpleie som mennesker. For at menneskebarn i det hele tatt skal kunne vokse opp og produsere eget avkom, er barn avhengige av at minst en av foreldrene tar seg tid til å tilfredsstille barnets grunnleggende behov. Ellers ville barn rett og slett dø på grunn av mangel på omsorg. I og med at det er kvinner som føder og ammer barna, er det, biologisk sett, også naturlig at yngelpleien blir kvinners ansvar. Det faller på hannen å skaffe til veie det man måtte trenge av mat og andre ting. Dette er selvfølgelig veldig forenklet, men det forklarer etter min mening hvorfor kvinner, verden over, er villig til nærmest å utslette sine egne behov på bekostning av barnas og/eller familiens. Det ligger rett og slett i vår natur.

I den grad vi som kvinner ønsker å likestille oss med menn, på menns premisser, vil det derfor bli både en konkurranse med menn og en undertrykkelse av egen biologisk natur. Det er selvfølgelig fullt mulig å innrette samfunnet på denne måten, men det forklarer kanskje hvorfor så mange (hardt) arbeidende kvinner lider av dårlig samvittighet overfor barna. Det hadde kanskje vært bedre å innrømme – i stedet for å late som om alle er så innmari like – at det finnes grunnleggende biologiske forskjeller mellom kvinner og menn – og å anerkjenne kvinnelighet som en egenskap på lik linje med maskulinitet. Kvinner bør, i stedet for å konkurrere med menn på menns premisser, kanskje heller finne frem til sin egen kvinnelighet og bygge videre på den. Kvinnesak bør derfor ikke være å gjøre menn og kvinner så like som mulig, men å skape rom i samfunnet (aksept) for kvinnelighet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s