Vi har ikke dødsstraff i Norge. Men i hvilken grad skal forbryterne ”pines” mens de sitter inne? Når går restriksjoner over i hva som, menneskelig sett, må betegnes som tortur?

Nyhetene melder at den norske massemorderen Anders Behring Breivik ikke får gå i sin mors begravelse. Moren døde i forrige uke og Breivik søkte om permisjon for å delta i begravelsen, men fikk avslag. Også på anken. Årsaken er at han sitter på de strengeste soningsvilkårene, hvilke kun gir den straffedømte adgang til å forlate fengselet dersom det er noe med vedkommendes egen helse. Ellers ikke.

Jeg har selvfølgelig forståelse for dem som tenker at det burde Breivik ha tenkt på før han utførte den bestialske handlingen. Også at han ikke har gjort seg fortjent til å delta i sin mors begravelse. Men, rent generelt, hvor hardt skal vi straffe forbrytere, selv om de har begått grufulle handlinger?

Vi har ikke dødsstraff i Norge. Men i hvilken grad skal forbryterne ”pines” mens de sitter inne? Når går restriksjoner over i hva som, menneskelig sett, må betegnes som tortur? Å få gå i en begravelse til en som står en nær er en engangsforeteelse. Det er med andre ord ikke en avgjørelse som kan bøtes på, dersom fengselsstyret skulle komme til å angre på avgjørelsen. Men hva med hensynet til de andre som stod Breiviks mor nær – vil de ønske å komme i begravelsen, dersom Norges (hittil) verste massemorder er til stede?

Avgjørelsen er kanskje ikke så liketil som den i første omgang kan virke. Uansett om Breivik får ja eller nei til å delta i sin mors begravelse, bør han i hvert fall få anledning til å ta farvel med henne på en verdig måte. Selv om det må skje alene, uten andre til stede. Det vil være en behandling av en massemorder, en human rettsstat verdig.

marita.synnestvedt@gmail.com