I påsken viser de julekristne sitt sanne jeg

engler og demonerDet er for øvrig ikke bare døden som er blitt et tabuemne i den norske hverdagen. Det gjelder alt som er negativt.

Og jula varer helt til påske, heter det i en av våre julesanger. Kristentroen holder imidlertid ikke like lenge. For mens landets kirker er stappfulle av såkalt julekristne mennesker, står de samme kirkene tommere enn på en vanlig søndag når påskehøytiden nærmer seg. det til tross for at det er i påsken det virkelig skjer, mirakelet som ligger til grunn for den kristne tro. Jeg tenker selvfølgelig på gjenoppstandelsen. Det er denne som skiller Jesus fra mannen i gata, den gjør ham til en unik person med helt spesielle egenskaper. Hvorfor går dette mirakelet likevel så upåaktet hen i Norge?

Julen er en gledens tid. Den bringer bud om fødsel og nytt liv. Påsken er derimot bare trist. For vi vet at Jesus skal dø. Vi vet at han skal bli sviktet av en av sine beste venner, at han skal bli torturert og lide lenge før han endelig dør; alene og i den største usselhet, dømt som en kriminell av simpleste sort. Påsken innbyr således ikke latter og glede. Vi lar oss ikke en gang trøste av at Jesus tross alt skal gjenoppstå på den tredje dag. Vi vil ganske enkelt ikke bli minnet om livets forgjengelighet. For døden er ikke lenger en naturlig del av livet. I stedet spiser vi fruktbarhetssymboler og skreller appelsiner i solveggen mens vi drømmer om sol og sommer.

Det er for øvrig ikke bare døden som er blitt et tabuemne i den norske hverdagen. Det gjelder alt som er negativt. Vi har ikke lenger noen problemer, bare utfordringer som står i kø. Det er heller ikke comme il faut å kalle en spade for en spade. Alt må omskrives, lulles inn i tåke, i håp om at problemene skal forsvinne av seg selv. Ikke en gang mobbere skal kunne betegnes ved sitt rette navn, fordi det er så stigmatiserende å få merkelappen mobber heftet ved seg. Kanskje man heller skulle la være å betegne alt fra uskyldig erting til grove krenkelser for mobbing?

Pussig nok har ingen foreslått å fjerne begrepet rasisme fra ordboken, enda det er lenge siden biologer samlet alle mennesker i samme sekk, uavhengig av hudfarge. Ved å tviholde på rasismebegrepet opprettholder man samtidig ideen om at mennesker er inndelt i raser. Enn videre betegnes jøder og muslimer ved sin (antatte) tro, mens mennesker tilhørende den kristne kulturkrets omtales ved sin nasjonalitet; nordmenn, svensker, dansker. Hva med å betegne antatt muslimer som irakere, iranere – eller rett og slett nordmenn, dersom de bor i Norge? Merkelig nok har ennå ikke likestillingsombudet reagert på begrepet nordmann. Hvorfor finner kvinner seg i å bli betegnet som menn? Enten får vi bruke nordkvinner og nordmenn eller gå for samlebegrepet norsker, i tråd med svensker og dansker. Her står sannelig likestillingsombudet overfor en stor utfordring.

Tilbake til det kristne budskapet. Er vi virkelig så fokusert på å fortrenge dødsbudskapet at vi simpelthen fortrenger gledesbudskapet – det faktum at det går an å dø, men likevel gjenoppstå? Eller er det heller slik at vi innerst inne ikke riktig får oss til å tro på det hellige mirakelet, men velger å unngå problematikken ved å fokusere på noe annet, som f eks å flykte til fjells, gjøre klar båten for sesongen eller bare nyte vårens første utepils i vårsola? Jeg for min del tror at de fleste av oss kun er såkalt julekristne. Innerst inne vet vi at døden setter et endelig punktum for vår eksistens. Alt annet er humbug og forsøk på makt og kontroll. Vi har ikke noe problem med å se det i forhold til f eks islam. Vanskeligere kanskje i forhold til kristendommen. Heldigvis taler de halvtomme kirkene sitt eget språk.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

2 comments

    • Vi har vel hver og en av oss et mer eller mindre personlig forhold til påsken. Men som høytid har den nok utspilt sin rolle som høytid blant sekulære nordmenn. Tidligere sendte vi f eks påskekort, slik vi sendte julekort. Nå er det bare julekortene som holder stand.

      For øvrig øker antall katolikker i Oslo – som følge av innvandring. De katolske kirkene må kjøre messe tre ganger daglig nå i påsken, slik enkelte lutheranske kirker må gjøre til jul. Kanskje man burde selge en og annen kirke til dem som fremdeles holder troen i hevd?

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s