Det er rett og slett blitt for mange som vil ha våre småpenger. Byen har ikke flere ledige hjørner.

Det er flere år siden tigging var noe som hørte våren og sommerhalvåret til. Nå vasser vi som bor i Oslo (bokstavelig talt) i tiggere hele året. Særlig rumenere, der de setter sitt umiskjennelige preg på byen med sin standardiserte tiggeruniform; skaut på hodet, kroppen kledd i filler. De ser tilsynelatende ut som gamle koner, men er det ikke. Håret er nesten sort, uten tegn til et eneste grått hår. Hendene er myke, uten spor av tegn på (hardt) manuelt arbeid. De er med andre ord profesjonelle tiggere. Det hjelper ikke at de vifter med et blad – Folk er Folk – de ikke har noe forhold til. Kanskje det er derfor de ber om penger med samme lidende stemme – som om bladet bare er en annen form for tiggerkopp – og blir lett aggressiv i tonen når man går rett forbi, uten å gi. Jeg har for øvrig selv reist rundt i Romania og sett både hardt arbeidende bønder med hest og plog, preget av årelangt slit, og de spesielle sigøynerpalassene med tak som skinner lik sølv. Selv om sigøynere gjennomgående står lavest på den sosiale stigen over hele Europa, er det ikke sikkert at alle står like lavt på den økonomiske. Noen må ha bidratt til å finansiere palassene. Er det nordeuropeere med lommen full av småpenger?

Annerledes med selgere av =Oslo. De fleste ser ut som de har levd et hardt liv. De er heller ikke påtrengende, men slår ofte av en prat dersom man har tid. I motsetning til aggressive rumenere utgjør de et broket, men likevel positivt tilskudd til bybildet. De har hatt sine faste salgssteder, men føler seg nå fordrevet og truet av rumenere som selger Folk er Folk eller tigger på annen måte. Det er rett og slett blitt for mange som vil ha våre småpenger. Byen har ikke flere ledige hjørner. For øvrig skjønner jeg godt hva de (tidligere) narkomane mener med å føle seg truet av rumenske tiggere. Jeg har selv sett dem inn i øynene i stedet for å se en annen vei i det jeg haster forbi. Og jeg har funnet den samme hardhet i disse blikkene som vi ellers finner hos desperate mennesker i utenlandske storbyer, i strøk turister advares mot å ferdes alene i. Det handler om å overleve. Jeg ville med andre ord ikke like å møte en rumensk tigger en sen kveld i et belastet område i Oslo. Kanskje tiggeren blir til en ransmann, dersom anledningen byr seg?

Oslos politi har i den forbindelse uttalt at nesten samtlige av de rumenske tiggerne som blir sjekket mot strafferegisteret har en eller flere anmerkninger. Dessverre har Politiet ikke presisert hva slags forbrytelser det gjelder. Det er etter min mening en stor forskjell på å få en anmerkning for såkalt ordensforstyrrelse – som f eks å spille på forbudte steder eller slik at andre blir forstyrret – og å ha blitt knepet i lommetyveri, innbrudd, ran eller voldtekt. Jeg har imidlertid vondt for å gå inn for å forby tigging, dersom vedkommende bare sitter der med pappbegeret sitt, eventuelt spiller (sammen med andre) for å muntre opp i en grå hverdag. Men hva om tiggingen bare er et skalkeskjul for alvorlig kriminalitet? Hva om vi blir ledet til å diskutere hvorvidt folk er folk eller ikke, mens lommebok og mobiltelefon forsvinner på Oslo S og leiligheten er rundstjålet når vi kommer hjem? Hvilket i seg selv er et fullgodt bevis på at det er stor forskjell på folk. Uansett må det være mye å hente i Oslo siden antall tiggere og ”tiggere” (kriminelle) bare synes å øke fra år til år. Det hviler med andre ord en stor byrde på dem som fortsetter å gi, til tross for alle de negative konsekvensene det medfører.

marita.synnestvedt@gmail.com