Kjære Marita Synnestvedt
Først og fremst vil jeg takke deg for din e-post vedrørende blant annet AAP. Det er ingen tvil om at dette er en utfordring. Som jeg også har uttrykt både i brev til Arbeidsministeren og i avisen (Dagens Næringsliv) er det utfordrende både for dem som rammes fordi rettighetene som knytter seg til ytelsene er ulike og for kommunene som skal møte innbyggerne sine på en god måte.
Jeg beklager den vanskelige situasjonen du har kommet opp i og de konsekvensene de har for deg. Jeg håper imidlertid at du får den hjelpen du trenger ut i fra de helsemessige forutsetninger du har.
Jeg vil igjen takke deg for at du delte din historie, og ønske deg alt godt i tiden fremover.
Med vennlig hilsen
Anniken Hauglie
Byråd for helse og sosiale tjenester (H)
Rett fra levvra 
Dette svaret fikk jeg på et brev jeg skrev, nærmest i affekt, da jeg fikk vite at arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse, begrenset til 4 år. Deretter er det over på sosialstønad, dersom NAV ikke har lyktes med å finne en passende rubrikk å plassere en i. Middelaldrende slitne trippelarbeidende kvinner med uttalte muskel- og skjelettlidelser er en slik gruppe som NAV tydelig finner det vondt å plassere – dette til tross for at man nærmest er blitt invalidisert på grunn av mangeårige kroniske smerter.
Dette er hva jeg skrev:
https://rettfralevvra.wordpress.com/2013/05/29/jeg-er-en-tikkende-sosialhjelpsbombe/
Hva jeg egentlig burde ha spurt om er selvfølgelig finansieringen. Det er kun økonomi som er interessant i disse budsjettstyringstider. Er det f eks slik at Staten tar seg av de uføretrygdete og kommunene de som ikke “gidder” å jobbe, men likevel har krav på sosialstønad? I så fall bør det være interessant for kommunene å få så mange som mulig av dem som nå går på arbeidsavklaringspenger over på uføretrygd, før det er for sent, det vil si før mars 2010.
Egentlig er dette en stygg sak for den rødgrønne regjeringen. Vi var definert som midlertidige uføre – medisinsk utredet i detalj – og så ble vi i mars 2010 plutselig definert som arbeidssøkere – uten at det ble foretatt noen ny medisinsk vurdering. Vi var uføre allerede før 2010. Vi er ikke blitt noe mer føre nå, snart fire år etter. Snarere tvert i mot. Feilbelastninger som følge av slitasjeskader har medført at stadig flere kroppsdeler “takker for seg”. Det er med andre ord meget ufint, både i forhold til oss som egentlig er uføre, men av forskjellige grunner ennå ikke er blitt definert som uføre, og kommunene som får økonomiske ekstra belastninger de egentlig ikke skulle ha hatt.
Siste ord er med andre ord slett ikke sagt i denne saken.
LikeLike