Norge har pr i dag et tosystem hva angår helsetjenester; ett for dem som kan betale hva det koster og ett for dem som ikke har råd.

Valgkampen er i full gang – og med denne blir vi (stemmekveget) som vanlig overrislet med mer eller mindre troverdige valgløfter. Blant sistnevnte – gruppen bestående av lite troverdige valgløfter – befinner den nok en gang satsningen på helse seg. Som storforbruker av helsetjenester har jeg førstehåndskjennskap til utviklingen av helsepolitikken de siste år – jeg kan derfor dokumentere at det går den veien høna sparker. Flere og flere kostnader blir lempet over på brukerne. Man bør derfor helst være rik – eller ha en omfattende sykeforsikring – for å kunne finansiere livsnødvendige behandlinger og medisiner i dagens Helse-Norge. Og verre skal det bli, dersom den rødgrønne regjeringen får beholde makten. La meg eksemplifisere:

• Takhøyden på frikortet heves jevnlig, år etter år. Hva verre er; stadig flere medikamenter og behandlingstyper blir unntatt frikortordningen. Smertelindrende akupunkturbehandlinger – som tidligere gikk på frikortet, må jeg nå selv betale for. Det samme gjelder blodtrykksmedisiner og smertedempende medisiner skreddersydd for mitt behov. Noen har bestemt at billigere kopimedisiner får duge. Det gjør de ikke alltid, det har jeg selv smertelig fått erfare på egen kropp. I den grad jeg ikke ønsker å fortsette med å være ”forsøksdyr” for helsepolitiske byråkrater, må jeg altså punge ut selv.

• Tilbudet om livskvalitetsnødvendige behandlinger – blant annet intravenøs smertebehandling – er blitt redusert ved at Helse Sør-Øst har inndratt stillingshjemler (anestesileger) i Oslo, de eneste som har lov til å kunne gi denne type behandling. For mange kroniske smertepasienter er dette den eneste behandlingstype som tar dem ”helt ned”. Uten dette ”frikvarteret” hver 14. dag er det ikke sikkert at mange hadde brydd seg om å leve.

• Liggetiden på sykehus blir stadig mer redusert. Som pasient ved et offentlig sykehus i Oslo i fjør høst opplevde jeg å bli kastet ut av sykehuset dagen etter operasjonen, uten evne til å ta vare på meg selv og med beskjed om å sette blodfortynnende sprøyter (hvilket jeg aldri hadde gjort før) på meg selv hver kveld i et bestemt tidsrom. Bandasjer og medisiner, som normalt ville ha blitt dekket av sykehuset, falt det på meg selv å finansiere. Det samme med oppfølging og kontroll i tiden etter operasjonen. Hadde jeg ikke hatt en ektefelle (eller en annen person) til å hjelpe meg, både praktisk og økonomisk, tror jeg at jeg som står på arbeidsavklaringsmidler faktisk hadde måttet takke nei til den livsnødvendige operasjonen. Jeg hadde ikke hatt råd til den.

• Hva uføre kan trekke fra på skatten er i de senere år blitt stadig mer redusert. Fra 2015 fases også særfradraget ut. Det betyr at uføre, som ofte er storforbrukere av helsetjenester, vil måtte finansiere alt selv. Ingenting vil være fradragsberettiget. Alle friske mennesker i trettiårsalderen gjør derfor klokt i å tegne egne syke- og pensjonsforsikringen. Det offentlige er ikke lenger å stole på.

• Det styggeste den rødgrønne regjeringen har funnet på er likevel å omdefinere midlertidige uføre til arbeidssøkere, uten å foreta en (ny) medisinsk vurdering. Etter fire år på såkalt arbeidsavklaring står vi i fare for å måtte søke om sosialhjelp, fordi arbeidsavklaringsmidler er en begrenset stønad og NAV ikke har klart å sette oss i arbeid. Vi var i utgangspunktet arbeidsuføre – og jeg for min del blir ikke mer arbeidsfør av å få vite at jeg fra våren 2014 vil stå på fullstendig bar bakke, økonomisk sett. Det hjelper ikke å ha vært offentlig ansatt og medlem i Statens Pensjonskasse i mer enn 25 år. SPK er nå underlagt NAV.

• Til sist: Den rødgrønne regjeringen har hatt åtte år på seg til å gjennomføre det store fattigdomsløftet og å bedre helsetilbudet for dem som trenger det, men ikke kan finansiere det. Det er imidlertid det motsatte som har skjedd. Norge har pr i dag et tosystem hva angår helsetjenester; ett for dem som kan betale hva det koster og ett for dem som ikke har råd. Jeg har selv fått tilbud om å bli behandlet på dagen, dersom jeg ville (kunne) betale for det, ellers måtte jeg avfinne meg med å stå i kø.

Denne listen er garantert ikke uttømmende. Velkommen til dagens Helse-Norge.

marita.synnestvedt@gmail.com