Som økonom vet Jens Stoltenberg at så lenge to tredjedeler av befolkningen har det bra, til dels meget bra, kan den siste tredjedelen hyle og skrike så mye den vil. Det er likevel ingen som hører på dem.

Her for leden lød dagens hovedoppslag i Dagsavisen: ”Jens ofrer barna”. Lederen for NOAS hevder at statsministeren helt bevisst unngår å snakke om asylsøkerbarnas rettigheter av frykt for å miste innvandrerkritiske velgere. Den 28. juni skrev aleneforeldreveteranen Elisabeth Johnsen en interessant artikkel i Aftenposten, ”Ingen å stemme på”, om hvordan ikke en eneste politiker synes å være interessert i ”noen hundre tusen barn og voksne ”stakkarer” og ”tapere”, usynlige fattige i et land som er så rikt at det ikke er plass til fattigdom”. For litt siden kunne Dagsrevyen meddele at partiet Rødt vil arrangere vestkantsafarier for å vise hvordan de rike bor, de som spiser kake og sørger for at det ikke blir en smule igjen.

Selv har jeg engasjert meg i hvordan situasjonen for landets uføre blir stadig vanskeligere. I mars 2010, da de midlertidige uføre ble satt på arbeidsavklaringspenger, sa Jens Stoltenberg at det skulle bli lettere å ”gå inn og ut av uføretrygden”. Jeg opplevde å bli sparket ut, men har siden bare blitt møtt med en stengt dør. Ap’s slagord Alle skal med må tydeligvis oppfattes helt bokstavelig; den som ikke lenger evner å brødfø seg selv har utelukkende seg selv å takke. Slik var det i Storbritannia under thatcherismens gullalder på 1980-tallet. Som økonom vet Jens Stoltenberg at så lenge to tredjedeler av befolkningen har det bra, til dels meget bra, kan den siste tredjedelen hyle og skrike så mye den vil. Det er likevel ingen som hører på dem.

Det er gått snart to år siden den 22. juli 2011 – og folk flest har for lengst kommet ut av den inderlige følelsen av å ville inkludere og ta vare på hverandre. Vårt lille land er i så måte såpass gjennomskuelig at mens Tuppen drar på tre ukers opplevelsesferie i Namibia, så må Lillemor bli hjemme fordi mammaen hennes ikke har råd til å dra lenger enn til Oslo sentrum. De faste utgiftene sluker hele lønna, feriepengene inkludert. Selv ble jeg i sin tid oppdratt til å skulle klare meg selv, økonomisk sett, og gjorde det også inntil sykdom satte en ubønnhørlig stopp for videre karriereplaner. I dag er jeg utrolig nok blitt økonomisk avhengig av ektefellen for å kunne kjøpe livsnødvendige medisiner og lindrende og livskvalitetsforbedrende behandlinger. Det fordi det offentlige dekker stadig mindre, selv om man er medlem av Statens Pensjonskasse. Som om det er min egen skyld at jeg er blitt arbeidsufør og at det er helt og holdent mitt eget valg om jeg vil jobbe eller ikke.

Asylsøkerbarn er på mange måter i samme situasjon som andre barn: De er prisgitt sine foreldre. Også norske barn blir rykket opp med roten fordi familien splittes eller flytter til et annet sted, innenlands eller til utlandet. Det er slett ikke sikkert at de tar skade av det. Jeg skjønner uansett godt at Jens velger å forholde seg taus hva angår asylsøkerbarnas rettigheter på eget grunnlag. Særlig dersom foreldrene ikke kan forventes å bidra til økt brutto nasjonalprodukt. Selv om nordmenn i mange sammenhenger ynder å benevne Norge som ”verdens rikeste land” og ”verdens beste land å bo i”, er det en sannhet med stadig flere modifikasjoner. Jeg hørte en gang en uttalelse om at graden av sivilisasjon kan måles i forhold til hvordan samfunnet tar seg av dem som ikke evner å forsørge og/eller ta vare på seg selv. I denne sammenheng befinner vel Norge seg fremdeles på steinalderstadiet.

marita.synnestvedt@gmail.com