Riktignok har jeg (fremdeles) stemmerett, men på grunn av et eget manglende økonomisk grunnlag er stemmeretten også det eneste jeg har. Jeg er fullstendig avhengig av at noen gidder å fø på meg.

De allestedsnærværende reklameoppslagene om tilbud på abonnement av Dagens Næringsliv får meg til å tenke på hvorfor jeg ikke lenger leser denne avisen. Til tross for navnet er det i grunnen en fin avis, full av nyttig informasjon om arbeids- og næringsliv. Magasindelen på lørdager kan ofte konkurrere med kriminalromaner. Den som tror at økonomi er kjedelig, bør således tro om igjen. Mange synes å kunne være i stand til å gjøre hva som helst i håp om en lettjent storgevinst. Og Dagens Næringslivs journalister synes å være granskende nok til å fange opp hva som virkelig skjer bak ellers så finpolerte fasader.

Nok om det. Min personlige interesse gjaldt arbeidslivet. Selv om jeg står utenfor, vil jeg gjerne prøve å følge med på hva som skjer. I hele vår har man f eks debattert hvordan man best skal få de som står utenfor arbeidslivet hjelp til å komme tilbake, jf Ap’s slagord: Alle skal med. Både politikere, tillitsvalgte, byråkrater og næringslivsledere har skrevet hva de mener skal til for å få alle virkelig med. Det er bare én gruppe som ikke har fått slippe til med sin oppfatning – og det er den gruppen som omfatter mennesker med redusert eller ingen arbeidsevne. Jeg var likevel freidig nok til å sende inn et innlegg – Ufør men ikke uføretrygdet – og fikk etter noen tid beskjed om at de ville trykke det. Så gikk ukene. Rett før pinse ble jeg ringt opp og spurt om jeg ville endre innlegget noe; mindre fokus på meg og mer på det som kunne interessere leserne av Dagens Næringsliv. Jeg brukte pinsen på å omskrive innlegget og sendte umiddelbart den nye versjonen til min kontakt i Dagens Næringsliv. Så gikk ukene. Jeg hørte ingenting, gav opp og sendte den nye versjonen til Klassekampen, som til min store glede trykket det. Det smakte overhodet ikke bittert da DN etter noe tid skrev at de hadde besluttet å ikke trykke innlegget fordi noen av deres journalister hadde sett deler av det tidligere på trykk i Aftenposten – og jeg (triumferende) kunne fortelle at avisen het Klassekampen og det var grenser, selv for meg, for hvor lenge jeg ville vente på å få en tilbakemelding.

Jeg maler akkurat dette ut med ekstra bred pensel, fordi jeg er av den oppfatning at Dagens Næringsliv brukte det med tidligere å ha sett innlegget på trykk kun som et påskudd for å refusere det. Sannsynligvis likte de det ikke, syntes kanskje ikke at det passet inn. Så mye som jeg sender til avisene er jeg vant til å bli refusert. Og så mye som jeg har hatt med NAV å gjøre er jeg vant til å bli oversett; snakket til og ikke med. Jeg fikk derfor en umiddelbar følelse av å være en person hvis mening ikke teller. Riktignok har jeg (fremdeles) stemmerett, men på grunn av et eget manglende økonomisk grunnlag er stemmeretten også det eneste jeg har. Jeg er fullstendig avhengig av at noen gidder å fø på meg. I så måte får jeg være lykkelig over ikke å være bruktbil eller hest. Som andre tiggere og kviser på samfunnets rumpe bør jeg ellers holde kjeft og være lykkelig for de smulene jeg får. At jeg prøver å stille krav eller stiller spørsmål ved NAVs virksomhet – i den ene enden jakter de på småsnyltere mens de i den andre enden selv øser ut millioner til private attføringsbedrifter – oppfattes i denne forbindelse i beste fall å være uhøflig og utakknemlig. I verste fall ris til egen bak: Er du i stand til å klage, er du ikke ydmyket nok. Ingen får (uføretrygd) før de legger seg flate og begråter saksbehandlerens gulv. Akkurat dét har jeg bestemt meg for aldri å gjøre. Da heller den lange tunge vei, men med stoltheten høyt hevet. I mellomtiden har jeg sluttet å følge med på arbeidslivsdebatten i Dagens Næringsliv. Den angår meg ikke. Jeg har fått mitt pass påskrevet. De får skrive sitt mens jeg driver med mitt. Sannsynligvis vil våre veier heller aldri møtes. Men situasjonen minner meg om Postens storhetstid, den gang det gikk ca ti administrative årsverk pr postbud. De fleste var opptatt av hvordan posten skulle bringes ut, mens bare noen få virkelig gjorde jobben. Ingen fant imidlertid noen sinne på å spørre postbudene hvor skoen virkelig trykket. I så måte var det et vanntett skott mellom de som bestemte og dem bestemmelsene gikk ut over. Den postale pyramide er i ettertid imidlertid blitt stilt på hodet. Hvilket andre burde kunne lære av.

marita.synnestvedt@gmail.com