Det finnes helt sikkert mange årsaker til at spesialforretninger må lukke dørene i Oslo sentrum, men mangel på parkeringsplasser og mulighet for varelevering er etter min erfaring ikke blant disse.

I forrige uke ble det kjent at nok en forretning, baderomsutstyrsforretningen Tjersland, legger ned butikken i Oslo sentrum. Innehaveren skylder på manglende parkeringsmuligheter og at vareleverandørene, som må parkere på fortauet, ofte blir bøtelagt fordi det er forbudt. Oslo Handelsstand Forening støtter opp om dette. De frykter at mangelen på parkeringsplasser ”særlig kommer til å gå ut over de unike spesialbutikkene litt utenfor Karl Johan, som taper omsetning. På sikt tror jeg dette kan føre til at flere av disse butikkene forsvinner” (utviklingssjef Lars Fredriksen i Oslo Handelsstands Forening til Aftenposten den 17. juli 2013).

Det finnes helt sikkert mange årsaker til at spesialforretninger må lukke dørene i Oslo sentrum, men mangel på parkeringsplasser og mulighet for varelevering er etter min erfaring ikke blant disse. Forretningsdrivende skylder gjennomgående på altfor høy husleie. De har ikke mulighet til å betale hva markedsprisbevisste gårdeiere forlanger. Derfor må spennende spesialbutikker vike for kjedebutikker og forretningsbygg. Et av de siste eksempler på dette er den såkalte Vinkelgården ved Majorstuen-krysset. Denne inneholdt blant annet byens mest spennende skoforretning og kaffeforretning. Etter at Christian Ringnes (han har snart en finger med i spillet i alt som foregår i Oslo) fikk pusset opp bygget, ble det leid ut eller solgt til DNB. Nå er det kontorer i alle etasjene, også den på grunnplanet. På den måten har området rundt Bogstadveien mistet nok noen spennende butikker. Og jeg for min del har fått minst to færre grunner til å dra til Bogstadveien for å handle – eller shoppe som det heter nå for tiden. Slik går det når grådigheten får fritt spillerom.

Jeg har nylig vært i byene Wien og Graz i Østerrike. Her råder en ganske annen filosofi. I begge byer er indre by (gamlebyen) forbeholdt gående, syklister og trikken. Ikke slike skranglete og forvokste monstertrikker vi er belemret med i Oslo, men slanke og stillegående trikker som ikke sjenerer bybildet. Varelevering er kun tillatt frem til kl 11.00 om formiddagen. Overtredelse medfører bøter. Det er satt opp kameraer for å overvåke at forbudet overholdes. Ingen av byene er imidlertid preget av butikkdød. Snarere tvert i mot. Både Wien og Graz er et handleparadis sammenlignet med Oslo. Her ligger spesialforretningene på rekke og rad. Og trenger de påfyll av varer utenom leveringstiden, har jeg ved selvsyn sett hvordan man bruker dragkjerre, stativer, sykler, handlevogner mv for å få varene i hus. Som forbruker hadde jeg heller ikke noe problem med å få med meg det jeg skulle ha. Jeg vet ikke om de tilbyr hjemmelevering, men det er i hvert fall en god idé som også burde kunne adopteres i Oslo. Som kulturmenneske satte jeg også pris på å kunne sette meg ned på en kafé og nyte lyden av stillhet. Å slippe å konkurrere med bilene om plassen, å få hosteanfall på grunn av for mye eksos og kunne høre hva som ble sagt uten forstyrrende trafikkdur. Slik kunne vi ha hatt det i Oslo også. Dersom vi hadde villet. Det er kun et spørsmål om vilje og prioritering. Kanskje også en styring av markedsprisen. Ingen er tjent med Seven Eleven og Deli de Luca på hvert et gatehjørne eller Cubus som eneste handlealternativ til H & M og Kapp Ahl. Jeg ville foreslå at hele Karl Johans gate ble stengt for trafikk samt de fleste tverrgatene. Dersom betongplassene hadde blitt delvis erstattet av grønt, trær og planter, ville det bli langt triveligere å bare være menneske i Oslo. Plassen mellom Halvorsens konditori og Stortinget kan tjene som et positivt eksempel i denne retningen. Fra å ha vært en gold steinørken er denne i ferd med å utvikle seg til et sted det går an å oppholde seg og trives. Nå mangler det bare at Halvorsens konditori fyller opp med bord, stoler og parasoller.

Det er imidlertid ikke alle spesialforretninger som ser på Oslo som en døende markedsarena. For noen år siden etablerte det kjente veskemerket Louis Vuitton seg i Akergaten. Etter det har vi fått Eger på Egertorget. Nå sies også Gucci å ha etablert seg over to etasjer i Øvre Slottsgate. Selv om dette ikke er forretninger som harmonerer med min økonomi, må de likevel være representert i en så velstående by som Oslo for å tiltrekke seg et kjøpesterkt publikum – som det blir stadig flere av. For oss andre, som må nøye oss med Windows shopping, vil det bli som å bevege seg i et levende brukskunstmuseum. Det gjør ikke meg noe at gjenstanden kommer med en prislapp. Jeg for min del får inspirasjon nok bare ved synet av vakre sko, vesker, klær og gjenstander. Jeg har heldigvis ikke noe behov for å ønske å kjøpe alt som jeg kunne hatt lyst på. Og, i motsetning til Tjersland, går Jernia i Torggaten nye veier for å tiltrekke seg publikum. Et skilt utenfor butikken forteller publikum at dersom man kjøper varer for minst kr 3.000,- vil varene kunne leveres fraktfritt hjem, dersom det er ønskelig. Jeg er overbevist om at varer under dette beløpet også vil kunne bli levert hjem på døren, mot en nærmere avtalt pris. Kanskje dette kan bli en ny servicenæring i Oslo? Etter å ha vært selvbetjente i en mannsalder går vi kanskje tilbake til bybudets tidsalder. ”Bud bedes gaa bagveien” stod det på mangt en hovedinngangsdør i de tidligere kondisjonerte strøk. Nå fortjener de å få komme inn gjennom hovedinngangen, dersom det kan bidra til et mer bilfritt og mindre umenneskelig Oslo sentrum.

marita.synnestvedt@gmail.com