Hva som overrasket meg mest var alle de eldre kvinnene som sa de allerede hadde stemt på – eller ville stemme på – MDG. Som de selv uttrykte det: Vi er så innmari lei av de tradisjonelle partiene som lover og lover, men som ikke får gjennomført noe som helst.

Så har også jeg debutert som politisk frivillig til å stå på stand for et parti jeg tror har fremtiden for seg; nemlig Miljøpartiet De Grønne, forkortet MDG. Det hjalp godt på selvtilliten å ha et to siders intervju samme morgen i Aftenposten med førstekandidat Rasmus Hansson som utgangspunkt. Den siste tidens meningsmålinger har også gått vår vei. Innslagene i nyhetssendingene dagen før om hvordan elbiler nærmest er blitt en plage i kollektivfeltene – samt hvor spenstige elbiler faktisk er blitt – bidro heller ikke til oppfatningen om at MDG er for de sære. Snarere tvert i mot; MDG er et moderne parti for morgendagens velgere. Den grønne bølgen rir allerede over Europa og USA. Kanskje er det rett og slett finanskrisens skyld, men det er blitt mer selvfølgelig at den som har også skal gi noe til dem som ikke har noe. Stadig flere er også blitt klar over at vi faktisk bare har én klode, hvilken skal brødfø oss alle, ikke bare dem som kan betale mest. Det er med andre ord svært interessant å representere De grønne i disse valgkampdager. Begynner det faktisk å bli noe utdatert bare å ha mest mulig profitt i tankene, hva enten det bare angår ens egen privatøkonomi eller også hele samfunnets?

Jeg møtte heldigvis ingen kverulanter og tonen mellom de frivillige partirepresentantene var også god. Man respekterer tydeligvis hverandres innsats. Og MDG kan faktisk både snakke med og samarbeide med hvilket parti som helst, i hvert fall i teorien, dersom vedkommende partis syn stemmer over ens med MDGs syn. Selv synes jeg denne blokkuavhengigheten er bra. Den vitner om fleksibilitet og evne til å se muligheter, ikke bare begrensninger. Enkelte var likevel noe engstelig for om MDG f eks ville støtte en borgerlig (eller ikke borgerlig) regjering. Spiller det egentlig noen rolle, dersom de støtter MDGs miljøpolitikk?

Innslaget i nyhetssendingen der en veidirektør ønsket elbilene ut av kollektivfeltet, fordi det er blitt for mange av dem, var interessant med tanke på hvilke utslag en statisk (tradisjonell) tankegang kan gi. Elbiler er å foretrekke fremfor bensin- og dieseldrevne biler. Sistnevnte bidrar til unødig og helseskadelig forurensning, kanskje mer enn hva passiv røyking gjør. Hva heller med å sende bensin- og dieselbilene ut i kollektivfeltet og la busser og elbiler overta de to andre?

Hva som overrasket meg mest var alle de eldre kvinnene som sa de allerede hadde stemt på – eller ville stemme på – MDG. Som de selv uttrykte det: Vi er så innmari lei av de tradisjonelle partiene som lover og lover, men som ikke får gjennomført noe som helst. Mange viste til Oslo-politikernes mangeårige vanskjøtsel av hovedstaden. Selv har jeg bitt meg merke i statsministeren frenetiske gamlehjemsturné når det går mot valgkampslutt. Da er det ikke måte på hvor mange røde roser og fagre løfter om både flere enerom og bedre stell som loves i hytt og pine. Men hva skjer dagen etter valget? Business as usual. Ingen flere fagre løfter før ved neste valg. Jeg har i så måte full forståelse for den politikerforakt som er med på at mange velger å avstå fra å stemme. Uansett hvem man måtte stemme på, fører det så allikevel ikke til noen nevneverdige endringer. Noen påpekte også det udemokratiske av NRK og TV2 å utelate MDG og Rødt fra partilederdebattene. Det virker noe paradoksalt at MDG seiler i medvind over hele landet, men får likevel ikke opptre på den politiske arena sammen med partier som ifølge meningsmålingene ligger dårligere an enn MDG. Så feil av det politiske klima kan man altså ta.

De Grønne vil verne om enkeltmenneskers rett til å styre egne liv, så lenge deres valg ikke krenker andres rett. Det betyr at det må settes grenser ikke bare for markedskreftene, men også for statens og kommunenes styringsiver. Selvstendige og myndige borgere er grunnvollen for et levende demokrati. Vi vil derfor åpne for mer bruk av folkeavstemninger, når de politiske alternativene er enkle å stille opp mot hverandre. I mer sammensatte saker bør det være mulig å utnytte moderne kommunikasjonsteknologi bedre, for å skape økt åpenhet og større deltakelse. (mdg.no). For meg er dette et viktig punkt. I årevis har ”folk flest”, ”folkedypets røst” og ”kloakkrottene” vært utestengt fra avisdebatter, radio og TV – kanskje bortsett fra når ”kultureliten” trenger noen å geberde seg over. (Bare vent og se hvordan det går med skulpturparken til Christian Ringnes). Internett har bidratt til at alle som ønsker å ytre seg har anledning til det. For meg representerer det et reelt demokrati, selv om mange av ytringene strengt tatt ikke egner seg for å bli gjentatt. Men de eksisterer uansett. Fordomsfulle mennesker har også behov for å uttrykke seg. Ellers får de bare bekreftet sine fordommer.

Det er ennå noen uker igjen til valget. Hvor mange har benyttet anledningen til å forhåndsstemme? Hvor mange flere ville ha stemt dersom de fikk anledning til å stemme elektronisk? Er ressursene partiene setter inn i valgkampen verdt pengene? Selv sitter jeg med en følelse av at ressursene burde vært anvendt til praktiske formål, ikke bare fiske stemmer ved å tilby dem røde roser, gule ballonger, sukkertøy, sjokolade og gulrøtter. MDG har (heldigvis) ikke penger til verken sukkertøy eller sjokolade. Det er samtalen som etter min mening betyr mest. Inngi enkeltmennesket overbevisningen om å bety noe, at hver stemme teller og at vi sammen kan skape det samfunnet vi måtte ønske. Godt valg. Ikke glem å stemme nei til OL i Oslo i 2022.

marita.synnestvedt@gmail.com