Jeg tror vi går en spennende tid i møte. Særlig fordi jeg – og jeg vil tro snart de aller fleste med meg – er lei av hyperdokumentasjon, overbyråkratisering og rapporter for rapportenes skyld. Vi trenger noen med baller til å skjære rett igjennom.

Den 1. september 2009 skrev retorikkekspert Kjell Terje Ringdal i Dagbladet at Erna Solberg er så overvektig at mange ikke hører hva hun sier. Man tenker i steden: Kan hun ha kontroll når hun spiser seg så tjukk? Han fikk mye pes for denne uttalelsen og sa i ettertid at han angret på den. Noe tidligere hadde jeg skrevet noe lignende på VGBlogg. Innlegget ble imidlertid øyeblikkelig sensurert. Det hjalp lite å ha en magistergrad i baklomma – man kunne (kan?) tydeligvis ikke si slikt offentlig når man skrev under et pseudonym som Deathdealer. Så mye for den reelle ytringsfriheten her til lands.

Nå ser det (heldigvis) ut til at også jeg må ete i meg spådommen. Det skal i disse dager temmelig mye til at Erna ikke blir statsminister. Hvilket viser at det er håp både for kvinner generelt – Erna blir Norges andre kvinnelige statsminister – og kvinner som har (eller sliter med) noen kilo for mye. Nytt er det også at regjeringsforhandlingene til de grader domineres av sterke og handlekraftige kvinner. Vi skjønner umiddelbart at de ikke er der for å få «kvinnekvoten» til å gå opp, men fordi de har en agenda. Frittalende er de også. Skal se de endelig får satt alle skapene på riktig plass i den rødgrønne regjeringens oppløste konkursbo?

Til tross for Soria Moria og det store fattigdomsløftet gjorde den rødgrønne regjeringen ingenting for å bedre de økonomiske forholdene for syke og funksjonshemmede. Snarere tvert i mot. Særfradraget, som vi med store utgifter til medisiner og medisinsk behandling har kunnet benytte oss av, ville den rødgrønne regjeringen ta fra oss. Siv har allerede gitt media beskjed om at det blir det ingenting av. Det var også en Frp-er, Laila Reinertsen, som tok min sak versus NAV til Stortingets spørretime – ingen hyggelig sosionomdame med lilla sjal og innebygget SV-sympati. Jeg har med andre ord fått langt mer tillit til Siv og Erna enn Jens og Co – som synes å ha skiftet mening like ofte som valgvinden blåser de seneste årene. Ikke det at jeg alltid er enig med Siv og Erna, men jeg vet i hvert fall hvor jeg har dem. De er mye flinkere til å kalle en spade for en spade. Og så kan vi mene hva vi vil om den.

Jeg tror vi går en spennende tid i møte. Særlig fordi jeg – og jeg vil tro snart de aller fleste med meg – er lei av hyperdokumentasjon, overbyråkratisering og rapporter for rapportenes skyld. Vi trenger noen med baller til å skjære rett igjennom. Det har i hvert fall Siv Jensen vist at hun har. Og skulle hun bli like paralysert og innviklet i EU- og EØS-regler som sine forgjengere og hverken lykkes med å hjemsende Mullah Krekar eller andre tidligere avviste asylsøkere, vil vi muligens bli vitne til at skadefryden når enda mer svimlende høyder når Jens kan si: Ha det, Jensen!

marita.synnestvedt@gmail.com