Med tanke på den nitidige medisinske utredningen som lå til grunn for å bli akseptert som midlertidig ufør, burde minimum være at vedkommende hadde blitt vurdert på nytt, medisinsk sett, og eventuelt bli erklært før nok til å gå i gang med arbeidsavklaring.

Jeg hadde i grunnen gitt opp håpet om å få svar på min henvendelse til (nå øyeblikkelig tidligere) arbeidsminister Anniken Huitfeldt, men på den rødgrønne regjeringens aller siste dag dumpet det et brev fra Det kongelige arbeidsdepartement ned i postkassen min, underskrevet av henne selv. Det var meget pent gjort. Og selv om jeg ikke fikk noen krystallklare avklaringer om arbeidsavklaringspenger, fikk jeg noen presiseringer som kan være nyttige å ta med seg i den videre kamp mot NAV.

Hva alle myndighetspersoner unngår å svare på er lovligheten av å omdefinere midlertidige uføre som føre nok til å få testet ut sine arbeidsevner på tross av at fastlegen og medisinske spesialister sier at vedkommende fremdeles er 100% pst ufør. Den som er sykemeldt må friskmeldes. Med tanke på den nitidige medisinske utredningen som lå til grunn for å bli akseptert som midlertidig ufør, burde minimum være at vedkommende hadde blitt vurdert på nytt, medisinsk sett, og eventuelt bli erklært før nok til å gå i gang med arbeidsavklaring. Det som skjedde, bl a i mitt tilfelle, var at NAV satte til side legeerklæringene og truet med å stoppe arbeidsavklaringspengene med øyeblikkelig virkning dersom jeg unnlot å bli med på opplegget. Det er etter min mening en meget stygg (nedrig og umenneskelig) behandling av et sykt (og sterkt behandlings- og hjelpetrengende) menneske. Arbeidsministeren skriver om ytelser som ble erstattet med andre ytelser (med tilhørende plikter) – som om helse og arbeidsevne er noe man kan endre ved hjelp av lovendringer. Slik er det i hvert fall ikke i mitt tilfelle. Jeg blir ikke friskere – og mer arbeidsdyktig – av å bli fratatt den (lille) økonomiske stønaden jeg får utbetalt. Snarere tvert i mot. Hva verre er: Den nye ytelsen, arbeidsavklaringspenger, gjelder ikke lenger enn til 1.mars 2014. Hva skjer med de av oss som ennå ikke er blitt (og heller aldri vil bli) arbeidsføre?

Arbeidsministeren presiserer videre at det er et vilkår for rett til uførepensjon at inntektsevnen er varig redusert på grunn av varig sykdom og at man har gjennomgått hensiktsmessig behandling og arnbeidsavklaring. Men hva med de tilfellene der man har prøvd seg på arbeidsavklaring, men har måttet bryte på grunn av manglende helse? Ut fra alminnelig logikk burde et slikt brudd nærmest understreke hva legen allerede har sagt: Her er det hverken helse eller arbeidevne å hente. Vedkommende er 100% ufør og kommer til å bli det resten av livet. NAV avslo imidlertid min søknad om uførepensjon med begrunnelse at arbeidsavklaringskurset ikke var gjennomført. Det betyr i praksis at ingen syke og/eller reelt uføre mennesker kan få tilstått uføretrygd. Etter min mening er dette å sette velferdsordningene på hodet: Alle de som er friske nok til å bli såkalt avklart av ikke-medisinsk-kyndige sosionomspirer(?) kan få, mens vi som virkelig trenger støtten og all hjelp vi kan få, bare kan glemme hele velferdsstaten. Den har ikke så mye som en krone å avse til oss.

Hva arbeidsministeren ikke sier noe om er: Hvordan kan det ha seg at (tilfeldige) saksbehandlere hos NAV kan overstyre medisinsk ekspertise? For å vinne over NAV (sikre sine rettigheter) må man tydeligvis alliere seg med en advokat, helst så tidlig som mulig i prosessen. Kan det faktisk hende at NAV har fått for mye makt og rir sine kjepphester (intrikate regelverk) langt ut i parodien? Det skal bli spennende å se hva den nye arbeidsministeren vil gjøre med saken. I hvert fall Frp har markedsført seg som å stå på de syke og svakes side. Så får vi se om teorien holder i praksis.

marita.synnestvedt@gmail.com