Geriljastrikking i Ekebergskogen

IMG_3465Ingen såkalt hyldest til kvinnen kan komme utenom kvinners tusenårige strev og kreativitet for å holde familien tørre og varme. Garn har alltid utgjort en viktig del av dette.

Såkalt geriljastrikking (på engelsk guerilla knitting, yarn bombs) har de senere årene blitt et verdensomspennende fenomen. På mange måter kan det anses som et feministisk motstykke til grafitti. På samme måte som grafitti er geriljastrikking spontane uttrykk for enkeltindividers behov for å sette sitt eget dekorative preg på et ellers nokså trist sted. Gerilja – fordi man ofte tar seg til rette, uten å spørre om tillatelse. Strikking – fordi man bruker strikkepinner eller heklenål og andre redskaper for å kreere garnarbeider. Jeg foretrekker derfor det engelske uttrykket yarn bombing, fordi det rett oversatt betyr garnbombing og altså omfatter alle teknikker man bruker til garnarbeider. Geriljastrikking må for all del ikke sammenlignes med tagging, som stort sett er umotiverte skriblerier i ødeleggende hensikt, altså hærverk.

Geriljastrikking kan ha en rent dekorativ hensikt, som f eks de strikkede julekulene som var så populære sist jul. Enkelte husflidslag bruker også geriljastrikking for å vise frem gamle (og snart glemte) husflidsteknikker og garnmønstre – samt for å vise hvordan man kan bruke garn på nye og kreative måter. I så måte samarbeider de ofte med lokale myndigheter og har deres velsignelse til å dekorere et bestemt sted.

Geriljastrikking kan også brukes som et protestmiddel. Det var utgangspunktet for geriljastrikkingen i Ekebergskogen, initiert av Marthe Sveen Edvardsen. Hun har også opprettet en åpen Facebook-side med samme navn: Geriljastrikking i Ekebergskogen. Som hun selv har uttrykt det:

Prosjektet, geriljastrikking i Ekebergskogen, handler om en delt frustrasjon når det gjelder konsum, materialisme, og om en viktig sentrumsnær skog, sjelden i sitt slag, som nå brått og brutalt omgjøres til en fornøyelses park og pengemaskin. Når demokratiet synes å svikte er det enda viktigere å kjempe for rettferdigheten! Christian Ringnes’ skulpturpark har tydelig uheldige konsekvenser for lokalbefolkningen, dyrelivet og skogens egenart. Vanlige folk, naturforkjempere, aktivister, arkeologer, historikere, kunstnere, mener at dette ikke burde ha skjedd! Garnbombing kan virke effektivt i denne sammenhengen, derfor vil jeg oppfordre alle til å strikke for Ekebergskogen!

Vi var mange som kastet oss på ideen. Resultatet ble et område med en nesten trolsk atmosfære. Trær omspunnet av flotte garnarbeider i mange vakre farger. Flere kulturinstitusjoner besøkte stedet og filmet resultatene. Noen få dager etter at Ekebergparken åpnet (26.09.2013) var imidlertid alle arbeidene borte. De lå ikke en gang i en grøft eller bak en busk og slang, de var fullstendig borte – som om de aldri skulle ha vært der. Marthe Sveen Edvardsen henvendte seg både til Ekebergparkens ledelse og til Bymiljøetaten for å spørre om noen av deres ansatte hadde fjernet garnarbeidene. Begge svarte benektende på dette. Vi får anta at de snakker sant. Det betyr i så fall at en eller flere personer på eget initiativ har fjernet strikkearbeidene. Den som har arbeidet med garn vet at det ikke bare er å rive i stykker et garnarbeid med hendene. Man trenger et skarpt redskap, som f eks en saks eller kniv. Men hvem i all verden har så mye aggresjon inne i seg at vedkommende må ødelegge andres arbeider på denne måten? Hva slags mennesker er dette?

Min motivasjon for å montere strikke- og heklearbeider henger sammen med Ekebergparkens (opprinnelige) kvinnetema. Ingen såkalt hyldest til kvinnen kan komme utenom kvinners tusenårige strev og kreativitet for å holde familien tørre og varme. Garn har alltid utgjort en viktig del av dette. Kvinner har i så måte ikke hatt noen fritid; all ledig tid har gått med til å spinne, karde, veve, strikke, hekle, brodere, sy og så videre. Selv i dag – meg selv inkludert – finnes det kvinner som ikke bare kan sette seg foran en TV-skjerm og la seg underholde. Vi «unnskylder» oss med at vi samtidig gjør noe nyttig; vi strikker sokker eller hekler ullpledd. Når jeg har stått ved mitt utvalgte tre i Ekebergskogen og montert et nytt garnarbeide har det alltid kommet kvinner (og enkelte menn) bort til meg og begynt å snakke om sitt forhold til håndarbeid. De eldre minnes og de yngre forteller hva de holder på med – eller har lyst til å begynne med. Barnehagebarna har gitt uttrykk for at jeg burde lage noe til alle trærne i hele skogen. Garnarbeidene vekker med andre ord gode minner og synes å være mer til glede og inspirasjon enn irritasjon. Til den eller de som fjerner garnarbeidene i Ekebergskogen vil jeg si: La stå!

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s