Mestringens beruselse

levadaDet spiller sånn sett ingen rolle om man blir verdensmester i sjakk eller sksiskyting eller bare trår noen skritt utenfor sin egen komfortsone – mestringens glede er like stor.

«You must not go up there today, sir. It is too dangerous». Den innfødte gamle gubben så på oss med streng mine og understreket alvoret i situasjonen med å veive med pekefingeren. Han snakket selvfølgelig for døve ører. Vi hadde ikke reist over halve øya bare for å vende slukøret tilbake, med uforrettet sak. Når man først har satt seg noe i hodet, spiller det ingen rolle om man er 16 eller 61. Motargumenter preller av som fett på teflon. Dessuten er det vel atypisk norsk å gi opp, bare fordi man mangler basale forutsetninger?

Etter flere års erfaring med å gå langs vanningskanalene (levadas) på Madeira følte vi oss rimelig sikre på hvilke utfordringer vi stod overfor. Og like skråsikre på at vi ikke ville foreta noen risikofylte forseringer. Selv om regnet for øyeblikket høljet ned, visste vi også at regnskyllene som regel gir seg etter noen ganske få minutter. Så også med dette, mente vi. Og la i vei som kjepphøye bedrevitere, heldigvis uvitende om hva som lå i vente.

Den korte regnskuren gav seg imidlertid aldri. Etter to og en halv time med intenst regnvær var all gortex vasket ut av både klær og fottøy. Vi var mildt sagt søkkvåte – og kunne, bokstavelig talt, vris opp. Det var ingen vits i å snu, for det var omtrent like langt å gå tilbake som å fortsette videre. Heldigvis var temperaturen på noen og tjue grader. Derfor ble vi ikke kalde, selv om vi var våte til skinnet. Det hjalp også på humøret. Vi kunne ikke endre situasjonen; det var altså ingen vits i å sutre. Bedre å bruke kreftene på å fokusere på å trå riktig for ikke å skli i gjørma. Stedvis er det temmelig langt ned. Et fall kan med andre ord bli fatalt, dersom man er uheldig. Det er med andre ord ikke bare i sjakk man har bruk for evne til å kunne konsentrere seg og tenke flere skritt (trekk) frem. Også fysiske handlinger krever (tidvis) evne til å holde fokus og ikke feilberegne.

Etter en lett spasertur, som bare skulle ta to timer, var vi endelig fremme etter fem våte timer. Hva følte jeg da? Naturligvis lettelse over at det hadde gått bra, at vi ikke ble utsatt for jordras eller andre uhell på grunn av strie vannmasser som var på full fart nedover jordskrentene. Men også beruselse over å ha gjennomført en fysisk og psykisk krevende prestasjon. Det spiller sånn sett ingen rolle om man blir verdensmester i sjakk eller sksiskyting eller bare trår noen skritt utenfor sin egen komfortsone – mestringens glede er like stor. Selv har jeg ikke sett på NRKs serie Uten grenser, men ut fra egenreklamen innbiller jeg meg at den går på det samme. Jeg skjønner også at noen driver med ekstremsport. Følelsen (kikcet) man får overgår alt annet. Selv har jeg hatt to (skumle) fall i stor høyde og burde sånn sett kanskje ha vurdert å finne andre trakter å spasere i. Men jeg vil ikke. Det er langt mer spennende å utfordre høydeskrekken. Tro meg, den kan faktisk mestres og bli mindre plagsom med trening i å oppholde seg i høyden.

I etterpåklokskapens navn skulle vi selvfølgelig ha tatt advarselen alvorlig. Det gikk faktisk noen jordras i området vi oppholdt seg i. Noen hus ble også oversvømmet av vann. Men vi opplevde ikke turen som dramatisk. Det unnlot vi selvfølgelig å nevne overfor våre måpende venner, da de fikk vite at vi hadde oppholdt oss midt i «katastrofeområdet»; betegnelsen den lokale TV-stasjonen brukte på sin beskrivelse av det voldsomme regnskyllet. Noe kan man holde for seg selv.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s