Fordelen med parallellsamfunnet er i så måte den at vi slipper å støte på hverandre. Slik behøver vi ikke misunne hverandres verden, men kan fortsatt lulle oss inn i forestillingen om at alle andre er lik en selv.

I anledning Aftenpostens fokus på det nye Velstands-Norge uttaler en av Norges rikeste til Amagasinet (6.12.2013) at han gremmes over at ingen lenger gidder å rappe eplene hans. Jeg for min del får umiddelbart lyst til å replisere at han burde være sjeleglad for at man fortsatt respekterer den private eiendomsrett i strøket der han bor. Det er mer enn hva man kan si om strøket der hvor jeg bor. Her stjeles nå alt fra gjenstander dedikert til lokale loppemarkeder til hjul på gateparkerte biler. Til og med søpla får ikke være i fred. Rett som det er spaserer fremmede inn på annen manns eiendom for å ransake søppelposene.

Epler og annen nedfallsfrukt synes dog å få ligge i fred. Selv kunne jeg hatt lyst på noen av eplene som bare ligger der og råtner. Men jeg får meg liksom ikke til å stjele dem. Epleslang var noe vi drev på med som barn, ikke som godt voksne. På den annen side har jeg skrelt og most i bortimot 30 år av mitt liv og får fortsatt dårlig samvittighet av å se på epler som ikke blir tatt vare på. Kunne ikke denne krøsusen med altfor mange epler – og alle andre som ikke gidder å høste eplene sine -bare sette ut et skilt: Vær så god, bare forsyn dere! Så kunne slike som meg, som er blitt lært opp til å ta vare på (ikke sløse, neglisjere og kaste) komme og forsyne oss av råstoff til saft, syltetøy, mos og geleer, uten at det skal koste oss stort mer enn arbeidet det tar med å trylle frem en hjemmebakt eplekake.

For øvrig er det nesten skummel lesning å se at gjennomsnittsinntekten i Norge nå ligger på 600.000 kroner. Hvor mange befinner seg (langt) under i forhold til dem som befinner seg på eller (langt) over gjennomsnittet, mon tro? Nå forstår jeg i hvert fall hvordan debatten om eksklusivt merkevaretøy til spedbarn og smårollinger kunne oppstå. En god del mennesker, nybakte foreldre inkludert, behøver tydeligvis ikke snu på krona. De kan kjøpe det de vil ha – og gjør det. For meg er det et samfunnslag jeg ikke har noen del i. Det norske samfunnet er ikke bare delt mellom etnisk innfødte og første-, annen- og tredjegenerasjons innvandrere, men også i sosiale sjikt, basert på økonomi, utdannelse, yrke og andre kriterier. Fordelen med parallellsamfunnet er i så måte den at vi slipper å støte på hverandre. Slik behøver vi ikke misunne hverandres verden, men kan fortsatt lulle oss inn i forestillingen om at alle andre er lik en selv.

Jeg skal ikke påberope meg falsk beskjedenhet og si at for meg betyr penger lite eller ingenting. Jeg kan også tenke meg å dra på shoppingtur til London før jul og et cruise i Karibien etter jul, bare sånn for å få kuttet litt av på vinteren. På den annen side ligger det så hinsides utenfor budsjettet at det er bortkastet energi å tenke på det. En førjulstur til Oslo sentrum sammen med barn og barnebarn kan også være svært hyggelig – og langt mer overkommelig, økonomisk sett. Vi har også hverandre, hvilket ikke alle i slekten lenger har. Sammenlignet med å miste et familimedlem så altfor tidlig, blir det bare kvalmende å sutre fordi man ikke kommer seg på shoppingtur til London. Jeg skal heller ikke kjøpe noe man ikke kan få kjøpt i Norge. Jeg er ikke helt der at jeg gir julegaver med såkalt mening, dvs penger donert til et veldedig formål. Til det er det altfor mye mine faktisk trenger av nyttige ting. Derfor blir det i år, som i alle år, flest nyttige gaver under juletreet. Mon tro det ikke også er slik i de fleste andre familier, alle de som har inntekt (langt) under gjennomsnittet.

marita.synnestvedt@gmail.com