Hadde Jesus lyktes fullt ut, ville (kanskje) jødedommen i dag vært en forhistorisk religion på linje med gresk-romersk og nordisk mytologi. «Vi» ville alle vært kristne.

Når jeg er med og henter barnebarnet i barnehagen, blir jeg mødt av en bibelsk armada. Mot meg løper Marcus, Lucas, Mattheus og Johannes. Men aldri noen Jesus. Og slett ingen Judas. Sistnevntes navn har vel en popularitetsrate på linje med Quisling. For alltid dømt til å representere Forræderen med stor F. Navnet Jesus unngås vel av stikk motsatte grunner. Hvem kan vel måle seg med ham? Navnet oppfattes som altfor hellig til å tas i bruk som navn på en hvilken som helst (uoppdragen) guttunge.

Nok om navn. Mer om skikkelsen bak navnet. Denne gang om Judas, ham vi er blitt lært opp til å betrakte som den ultimate forræder. Han forrådte sin beste venn, Jesus, og bidro til at Jesus måtte dø en for tidlig død, korsfestet og ydmyket som den simpleste av alle forbrytere. Slik lød barnelærdommen. Og jeg hadde kanskje aldri funnet grunn til å stille spørsmål ved disse «kjennsgjerningene», hadde det ikke vært for at vi i de senere år har sett eksempler på hvor enkelt det kan være å velte det bestående. Tenk bare på Berlinmurens fall, homofiles rett til å få inngå ekteskap og Russlands (allerede iverksatte) trussel om å annektere Krim.

Med revolusjoner over store deler av den arabiske verden friskt i minne kan det være interessant å gå tilbake til Jesu tid og betrakte Judas’ handlinger fra en annen synsvinkel enn den tradisjonelle. Jesus var født jøde, oppdratt som jøde og døde som jøde. I løpet av oppveksten gjorde han imidlertid gjentagne opprør mot den jødiske livsførselen. Tenk bare på raseringen av tempelet, samfunns- og religionskritikken. Jesus må ha vært en karismatisk skikkelse, for han samlet såpass mange tilhengere at han ble betraktet som en potensiell trussel. I ettertid vet vi at trusselen var helt reell. Jesus ble utgangspunktet for en helt ny religion, kristendommen. Mange jøder forlot sin jødiske tro og konverterte til kristendommen. Var det dette Judas så og ønsket å forhindre?

Hadde Jesus lyktes fullt ut, ville (kanskje) jødedommen i dag vært en forhistorisk religion på linje med gresk-romersk og nordisk mytologi. «Vi» ville alle vært kristne. I alle fall inntil en ny reformator hadde dukket opp. Jeg vil ikke rent automatisk si Muhammed, fordi han tok utgangspunkt i det jødiske. Hvem vet – uten det jødiske hadde kanskje Muhammed vært fornøyd med å leve et liv som kristen? Selv om Jesus ønsket å reformere jødedommen, gav han aldri uttrykk for å ville danne en helt ny religion. Det var det tilhengerne hans som gjorde. I motsetning til Jesus, var sannsynligvis Judas langt mer fremsynt: Han så det komme. Han så at Jesu lære ville velte det bestående. Var det virkelig dét de ønsket?

Det er en stor vesensforskjell på reformasjon og revolusjon. Dersom Judas ikke hadde fortalt datidens PST om hva som rørte seg, vet vi ikke hva som kunne ha skjedd. Men jeg vil anta at svært mange nordmenn også vil være interessert i å beskytte det bestående mot ideologier og religioner som strider mot vår egen oppfatning av hvordan et (demokratisk) samfunn skal fungere. Jesus tilgav Judas. Det bør også vi kunne gjøre. Han tenkte tross alt bare på fellesskapets beste. Og kanskje hadde det vært like greit om vi alle hadde vært jøder. Mange religionskriger og forfølgelser opp gjennom århundrene ville i så fall da kunne ha vært unngått.

marita.synnestvedt@gmail.com