I overigår

ordbokDet viktigste – synes jeg – er å ta til oss alle ord og vendinger som bidrar til å berike det norske språk. Og samtidig styre unna alt som bidrar til å gjøre språket fattigere.

Dette uttrykket hørte jeg første gang brukt for noen dager siden. Da rant det ut av munnen på en ung jente – nærmest et barn – med tydelige røtter i “vårt fargerike fellesskap”. Jeg tenkte mitt om norsk skole, tilegnelse av språk og barnsliggjøring av språket. Jf f eks genitivsformen “Maritas bok”. Nå hører vi nesten bare “Marita sin bok”. Ikke bare fra barnemunn, men også godt voksne som burde ha visst bedre. Nok om det.

Tilbake til i overigår, da jeg hørte uttrykket brukt for andre gang. Denne gang av en voksen dame som kunne fortelle at uttrykket er i vanlig bruk nordpå, der hun kommer fra. Med andre ord ikke bare en barnsliggjøring, om noen. Kanskje heller et dialektuttrykk?

Selv har jeg begynt å betrakte språk som verktøy brukt ikke bare til formidling, men også til å skape assosiasjoner, refleksjoner, en stemning mv. I den forbindelse hender det at avviker fra ordboken og lager mine egne ord, alt etter behov. Som f eks norsker som betegnelse på det mer tungvinte nordmenn og nordkvinner. Det i analogi med dansker og svensker. Jeg har også brukt ordet gjennomslørt – dannet av gjennomskuet og avslørt – som betegnelse på noe som er blitt gjennomskuet (eller avslørt) så det holder. Alle husker vi vel begrepet askefast, som må sies å ha gått rett inn i det norske språk.

Ordboken oppfattes med andre ord kun som forslag til ord som kan brukes, ikke som en lovbok, der alle ord som ikke er nevnt faller utenom og derfor ikke kan brukes. Kall det dikterisk frihet eller individets rett til å påvirke det norske språk. Det går likevel noen begrensninger, særlig der man kan mistenke at ordet er tatt rett fra engelsk, uten en gang å reflektere over om vi har gangbare norske ord. jeg tenker bl a på det å bikke noe, idet man fyller et rundt år. F eks 30. Man fyller ikke lenger 30 år, ei heller runder man 30 år – nå for tiden bikker man 30 år, som om man skulle ha vært det skjeve tårn i Pisa. Jeg mistenker at ordet bikke i denne sammenhengen er tatt dirkete fra det engelske turn, men sikker kan man jo aldri være. Kanskje føles det mer dramatisk å bikke 30 enn å runde 30 – hvem vet?

Det viktigste – synes jeg – er å ta til oss alle ord og vendinger som bidrar til å berike det norske språk. Og samtidig styre unna alt som bidrar til å gjøre språket fattigere. Jeg er således langt mer positivt innstilt til å snakke om det som skjedde i overigår enn da jeg bikket 50 og falt ned en bratt trapp. Jeg sliter fremdeles med senskadene.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s