Det er helt sikkert ikke dagen for å gjøre opp regnskap, men hvor uavhengig er Norge pr i dag sammenlignet med situasjonen anno 1814?

I forkant av grunnlovsjubileet – 200 år med norsk definisjon av seg selv som selvstendig rike – har NRK gjort sitt ypperste for å friske opp i det norske folks kollektive hukommelse om hva som skjedde når og hvorfor, blant annet ved en maratonforelesning på 24 timer i strekk, direkte fra Eidsvoldsbygningen, arnestedet for Norges uavhengighetserklæring. Men jo mer vi hørte, desto mindre grunn til begeistring. Dessverre.

På begynnelsen av 1800-tallet ble Norge, som den gang var i union med Danmark, utsatt for økonomisk blokade på grunn av Danmarks krig mot England. Vi har alltid sett på oss selv som uskyldige tredjeparter. Vi hadde ikke noe vi skulle ha sagt, vi var ikke herrer i eget hus. Det var dette den nye grunnloven skulle gjøre noe med – selv om det i første omgang ikke gikk slik. Vi endte i union med Sverige, en union som skulle vare bortimot hundre år. På bakgrunn av dette kan man kanskje skjønne den norske folkeviljens inngrodde motvilje mot å inngå en forpliktende juridisk og økonomisk avtale med det europeiske kontinent (EF, EEC, EU) knappe femti år senere. Med Terje Vikens tiggerferd friskt i minne, kunne unionens motstanderes holdning forklares, i hvert fall historisk: «Vi har ikke en fisk å gi». Dessverre lot Norge seg binde opp i en ulykksalig EØS-avtale, der vi må betale inn til formål vi ikke har vært med på å beslutte og ikke får være med på å bestemme regler som også skal gjelde for Norge – uansett om vi er enig eller ikke. Det er helt sikkert ikke dagen for å gjøre opp regnskap, men hvor uavhengig er Norge pr i dag sammenlignet med situasjonen anno 1814?

I løpet av de siste par ukene har Norge hatt besøk av to tidligere fredsprisvinnere, henholvis Dalai Lama, Tibets åndelige leder, og Shimon Peres, Israels president. Førstnevnte ville ikke regjeringen vite noe av – den la ikke en gang skjul på at den med dette prøver å bedre forholdet til Kina, en av Norges viktigste økonomiske samarbeidspartnere, hvis vrede vi har påtatt oss for å ha utlevert Nobels fredspris til en kandidat Kina misbilliger. Den andre mottok regjeringen med store ovasjoner, til tross for at han er president i en av verdens mer aggressive stater. Israel er og blir en okkupasjonsmakt, som ikke har tatt FNs anmodninger alvorlig.

Verden er med andre ord snudd helt på hodet. Var det virkelig slik eidsvoldsmennene hadde tenkt seg fremtiden? At Norge frivillig, gjennom en (dårlig) EØS-avtale, skulle gi avkall på innflytelse i forhold til EU? At Norge skal logre som en flink bisk for en økonomisk stormakt som Kina? De spiser kanskje ikke lenger hunder i Kina, men Kina har allerede i flere år spist seg gjennom Afrika. De prøver også å kjøpe opp land på Island, Svalbard og fastlands-Norge. Vil Kina med dette komme klimaendringene i forkjøpet og sikre grøde og føde til sine egne milliarder?

Grunnlovsjubileet burde etter min mening ikke koke ned til festlige anekdoter om en viss neger som skulle sitte skjult i et skap på røkerommet i Eidsvoldsbygningen og smette frem hver gang en pipe skulle tennes, men i stedet gi oss inspirasjon til å omsette datidens (radikale) frihetsidealer til bærekraftig norsk (og global) selvstendighetspolitikk. Med andre ord: «Fremad og aldri glemme».

marita.synnestvedt@gmail.com