Samme kommune har – etter å ha markedsført seg godt og grundig som en kommune som satser på skog, mark, jakt- og friluftsliv – gladelig solgt sjela si til NVE for noen lusne kroner mer på budsjettet.

For et par år tilbake hadde VG et oppslag om en hytteeier, som var blitt så forbitret over kommunens valg av veinavn, at han nå ville selge hytta si. For, som han sa; hvem vil bo i Knulmyra? Den gang ble vekten lagt på knul, lest som knull. I stedets lokale dialekt er det ikke noe lummert med en knul, som bare er en opphøyning i terrenget, og sannsynligvis ikke som følge av seksuelle aktiviteter.

I den senere tid har jeg festet meg mer ved myra. I sin iver etter å få satt opp flest mulig navneskilt kan kommunen, i tillegg til å skilte med både øvre og nedre knulmyrveg, også henvise til såvel Myrsvingen som Myrbakken. Det er da jeg tenker: Hvem vil ha hytte i en myr? Knullet var garantert bare en gimmick fra VGs og hytteeierens side for å få solgt mest mulig. Men hvordan kan en kommune tro at nordmenn flest er så glade i multer at de mer enn gladelig lar hytta si bli anlagt i en myr?

Det er for øvrig samme kommune som, etter å ha markedsført kommunen som en som satser på skog, mark, jakt- og friluftsliv, gladelig vil selge seg til NVE for noen lusne kroner mer på budsjettet. Salgsbrosjyrens panoramautsikt skal forstyrres av en vindmøllepark, dersom ordføreren får det som han vil. For sikkerhets skyld må vindmøllene utstyres med blinkende lys i toppen. Det har Luftforsvaret bestemt. Juletrær blir herved overflødige. Kanskje også jegere, som fortrinnsvis jakter der elgen trekker. For ikke å snake om hytteeiere, som tror de har betalt for uberørt natur og naturopplevelser.

Hytta vår henger heldigvis ikke fast i myra. I så måte er den fremdeles salgbar. Den har heller ikke utviklet de mest outrerte Ivo Caprino-trekkene. Vi som er oppvokst med Ivo Caprinos dukkefilmer om Askeladden vet hvordan en landsens kongsgård ser ut. Og når vi først har kommet til penger, vil vi ikke stå tilbake for noen, heller ikke tidligere tiders kongsgårder. Dermed blir en fantasi, en forestilling om en fordums kongsgård, betraktet som en historisk realitet. Dermed laftes det over enhver sko i rene familien Flint-stil. Og når byggverket står ferdig i all sin gru henger de nybakte eierne opp navneskilt merket Kosebu, Fruens vilje, Om å men og andre sosiale og språklige mistrøstigheter. Vi har tatt høyde for det meste når vi har valgt å kalle vårt hjem nr to for Uglebo. Skulle vi rekke å bli tilstrekkelig gamle og sære nok, så er det alltids plass til to bokstaver til: Bruglebo.

marita.synnestvedt@gmail.com