Det sies at musikere er overrepresentert i gruppen som lider av depresjoner og prøver å ta sitt eget liv. Finnes det noen tilsvarende statistikk for NAV-klienter?

Det er flott at kjendiser (og kongelige) står frem med sine problemer – slik får vi følelsen av at de er som oss og at vi kan bli som dem – og på den måten alminneliggjøres det som tidligere har vært tabubelagt; åpenhet om homofili, rusavhengighet, selvmordsforsøk og andre psykiske problemer. Samholdet styrkes ytterligere av at statsråder og andre offentlige personer trøster og oppmuntrer. Slik fremstår livet på den lyse siden av kloden. I hvert fall for oss som lever på skyggesiden, uten håp om at solen noensinne vil skinne på oss.

Jeg snakker om NAV-klienter, mennesker som har store psykiske og/eller fysiske problemer, men som likevel blir møtt med mistro av det offentlige. En tidligere minister hevdet i sin tid at det kun var et spørsmål om å komme seg opp om morgenen. Vår nåværende regjering vil helst at man skal jobbe for trygden. På den måten gir de indirekte uttrykk for at de ikke tror på NAV-klientene eller behandlerne deres, når de påberoper seg sykdom og ikke latskap. Selv var jeg fanget i systemet i 10 år. På slutten føltes det som om jeg ble hengslet av. Stressnivået steg og jeg vekslet mellom å opptre utagerende og introvert. I den første tilstanden kunne også jeg, som vanligvis er et fredsommelig vesen, ha gått løs på en NAV-ansatt, muligens med fatale følger. I sistnevnte tilstand føltes det verre å måtte eksistere videre enn å skulle gjøre det slutt med det samme. Som kronisk smertepasient, med store utgifter til behandling og manglende økonomisk evne til å kunne betale for å få det litt bedre – uten jobb og sosialt nettverk (man blir ikke særlig sosial når man til stadighet blir konfrontert med et hva jobber du med, da?) – hva var egentlig vitsen med å leve videre?

Det sies at musikere er overrepresentert i gruppen som lider av depresjoner og prøver å ta sitt eget liv. Finnes det noen tilsvarende statistikk for NAV-klienter? Ut fra den massive negative holdningen vi blir møtt med – nave har til og med gått inn i ordbøkene som en aktiv handling, som om det er noe man selv kan velge og ikke som følge av alvorlige helseproblemer – vil jeg tro at vi tilhører risikogruppen både hva angår depresjon og selvmord. Nesten et år etter at NAV gav slipp på meg har jeg endelig begynt å fatte nytt livsmot. Selv om helsen er ødelagt, fremtidsutsiktene i det blå, har jeg likevel familien. Det er den som har holdt meg flytende. Ikke NAV.

marita.synnestvedt@gmail.com