Det er dermed temmelig usannsynlig at Märtha Louise noensinne vil sitte på den norske trone. Derfor bør vi behandle henne mest mulig som en vanlig norsk borger – med all den handlefrihet det innebærer.

Nok en gang har Märtha Louises interesse for livet hinsides døden skapt en viss furore. Denne gang blant europeiske hoffreportere, som mener at hennes interesse for engler og spiritistiske mediers (påståtte) evne til å kommunisere med avdøde har gått altfor langt. De hevder at hun er til skade for kongehuset og ber om at hennes far, Kongen, må snakke henne til rette. De overser glatt det faktum at Märtha Louise er blitt en voksen kvinne, på godt over førti, som vet å kunne snakke for seg selv. Enn videre ståre Märtha Louise langt bak i rekken hva tronfølgere angår. Hun arver ikke tronen før både hennes yngre bror, kronprins Haakon Magnus, og alle hans legitime biologiske etterkommere er gått bort eller abdisert. Det er dermed temmelig usannsynlig at Märtha Louise noensinne vil sitte på den norske trone. Derfor bør vi behandle henne mest mulig som en vanlig norsk borger – med all den handlefrihet det innebærer.

Tidligere har Märtha Louise også fått pes fra kirkehold for sin lemfeldige omgang med den luthersk-kristne tro. Det til tross for at hun er blitt oppdratt i den luthersk-kristne tro – og også anser seg som kristen. Hun synes imidlertid å være et nysgjerrig menneske, også hva angår det religiøse. Det kan ha sammenheng med at hun selv skal ha evner det er vanskelig å forklare. Eller også at selvsikkerhet og tillit til seg selv kan bygges opp gjennom en åndelig religiøs søken. På den måten tar hun bare tilbake det som psykologer, coachere og andre mentale terapeuter har rappet fra prestene. Den norske kirke burde således heller omfavne hennes virke enn å si at det ikke har noe med norsk religion å gjøre. Både mennesker og religioner utvikler seg over tid. Og skal religionen bestå, trenger den kunder. Hvilke befinner seg der ute i hopetall, bare de blir motatt med åpenhet, forståelse og imøtekommenhet. Dommedags- og tordentaleprestenes tid er forbi. Nå må de først og fremst virke som omsorgsmennesker.

For øvrig er det ikke bare det amerikanske kjendis-mediet Lisa Williams som kan snakke med de døde. Min mormor ble tidlig enke. Hun la ikke skjul på at hun snakket med morfar når hun besøkte graven hans. Det samme gjør andre jeg kjenner som har mistet personer som stod dem nært. Noen mener også at de kan kjenne et nærvær eller høre stemmen til den avdøde. Hva som virkelig skjer, vet jeg ikke. Men både Märtha Louise og jeg er opptradd til å tro på Gud, den hellige ånd (The Holy Ghost ), et liv etter døden og gjenoppstandelse. Alle disse eksistensene må nødvendigvis befinne seg i en annen dimensjon enn vår, alternativt utenfor universet. Religionshistorien er full av beskrivelser av mennesker som har hatt åpenbaringer. De har snakket med Gud, Jesus eller blitt forsøkt lokket med av Djevelen. Hvorfor skal ikke hvem som helst av oss kunne oppleve det samme som f eks helgener har gjort? Hva jeg vil frem til er at kommunikasjon med døde er et gjennomgangstema i den kristne kristne religion. Hvor mange er det ikke som er blitt kallet av Jesus?

Selv har jeg opplevd hva som ville blitt beskrevet som en åpenbaring, dersom den hadde vært av religiøs natur. Det var den ikke. Men følelsen av en inderlig klarhet, en opplevelse av at alle brikker med ett falt på plass og at fremtiden med ett ble staket ut, er den samme. «Åpenbaringen» førte til at jeg ble drevet og hjulpet frem gjennom et 7 år langt studium som av en usynlig kraft. Jeg hadde ikke klart det uten ved hjelp av denne kraften. Senere har jeg opplevd lignende forklarelsens øyeblikk. Det går utvilsomt an å forklare hva som skjedde både psykologisk og religiøst.

Svært mange (ikke bare nødvendigvis søkende mennesker) har hatt opplevelser som ikke umiddelbart lar seg forklare rasjonelt. Etter min mening burde Den norske kirke ta slike mennesker på alvor, ikke bare stemple dem som New Age eller det som verre er og på den måten avvise menneskets naturlige søken og dragning mot det uforklarlige og ukjente; hva skjer etter døden? Hvorfor kan jeg i enkelte situasjoner kjenne min avdøde mormors nærvær? Prøver hun å fortelle meg noe?

marita.synnestvedt@gmail.com