Navn og identitet

Som barn kunne jeg ikke fordra navnet mitt, hverken fornavn eller etternavn. Hvem i all verden kunne vinne verden hetende Marita? Selv ville jeg ha valgt noe langt mer eksotisk, som for eksempel Nancy (etter Nancy Drew) eller Shirley (etter Shirley Flight). Jo flere fremmede språklyder, desto bedre. Jeg skjønte ikke at jeg var helt alene i hele Norge om mitt fulle navn; Marita Kotai. Ei heller at det var et forhold jeg lett kunne ha utnyttet til min egen fordel. På 1970-tallet, før pakistanernes inntogsmarsj, var det helt greit å være utlending i Norge. Vi var ikke beheftet med noen bismak. Snarere tvert i mot. Min far, som hadde flyktet fra et kommunistisk styre, nøt nærmest heltestatus i Norge. Naboer og andre var nysgjerrige på oss, men på en positiv måte.

Jeg var hverken moden nok eller tilstrekkelig markedsorientert nok til å utnytte egenarten ved navnet mitt til min egen fordel. Snarere tvert i mot. På den ene side ønsket jeg å stikke meg frem, slik Pippi Langstrømpe og Nancy Drew gjorde, men jeg hadde også et sterkt ønske om å bli latt i fred. Når jeg «opptrådte» som Nancy Drew, var det en rolle jeg påtok meg. Mitt indre skulle ingen andre få rokke ved. I mine drømmer kunne jeg være Pippi Langstrømpe, Harriet Spion og Nancy Drew, men som Marita Kotai skygget jeg aller helst unna. Jo mindre blest, desto bedre. Det hadde helt opplagt sin grunn i familieforholdene, som var mildt sagt ugreie.

I en av mine mer kreative perioder opprettet jeg til og med en postsparebankbok, under navnet Shirley Marita Christiane Kotai. Det var den gang innskuddene ble markert ved at det ble satt inn og stemplet egne frimerker, pålydende ulike beløp. Jeg fikk også med meg et par venninner til å gjøre det samme. Hensikten var å sette inn beløp som genererte flest mulig frimerker. Vi kunne altså sette inn et beløp om formiddagen og ta ut et annet beløp om ettermiddagen. Slik holdt vi på, helt moren til venninnen min oppdaget den forfalskede postsparebankboken og fikk satt en stopper for det hele.

Jeg har alltid hatt et trøblete forhold til min far, både før han skilte seg fra min mor og senere. Like før jeg skulle gifte meg, giftet min mor seg på nytt. Da kvittet hun seg med Kotai som etternavn, tok tilbake sitt pikenavn som mellomnavn og tok den nye ektefellens navn som etternavn. Denne handlingen smittet naturlig nok over på meg. På begynnelsen av 1980-tallet var det blitt langt vanligere for kvinner å beholde sitt eget navn når de giftet seg, eller i hvert fall beholde pikenavnet som mellomnavn.

For meg ble det et spørsmål om tilhørighet. Min far hadde på dette tidspunktet stiftet en ny familie, hvilken jeg ikke var en del av. Min mor skulle gifte seg med en mann jeg ikke kjente og som jeg heller ikke skulle bo sammen med. Det var med andre ord duket for å oppfinne seg selv på nytt; Jeg forkastet derfor Kotai og tok ektefellens etternavn, Synnestvedt, som mitt eget eneste etternavn.På den måten ønsket jeg å markere et samhold, med ektefelle og eventuelle barn.

Etter hvert som jeg er blitt eldre, og har opparbeidet meg erfaring og selvtillit, har jeg skjønt at det ikke nytter å flykte fra seg selv. Selv om Marita ikke er mitt eget førstevalg på jentebarn født av meg, så er det Marita jeg heter. Det er den jeg er. Selv om jeg skifter navn til Philippa Alexandra Roxane, vil jeg likevel være (men jeg vil ikke si bare) Marita. Alle andre navn vil føles som påtatte navn, som en slags rolle. En dag detektiv Nancy Drew, den neste flyvertinnen Shirley Flight.

Det samme gjelder etternavn. Jeg vil aldri kunne bli en Synnestvedt. Det er etternavnet mitt, men slekten, bortsett fra mine egne barn, tilhører ikke min biologiske familie. Selv om valget var enkelt og naturlig den gang da, så har jeg i lengre tid syntes at det var et valg som burde omgjøres. Egentlig ville jeg ta tilbake pikenavnet, men skjønner ektefellens argumentasjon. Hvorfor ta tilbake pikenavnet når man ikke har noe kontakt med sin egen far?

For noen måneder siden døde min far. Da ble det lukket en dør. Det ble for sent å stille ham alle de spørsmålene jeg kunne ha tenkt å stille ham, men aldri turte å realisere. Det til tross for at vi bodde i samme bydel. På den annen side ble det åpnet en ny dør: Jeg fikk en søster! I alle år har min far stått som et stengsel mellom henne og meg. Nå, når han ikke er mere, er stengselet borte – og vi kan omsider begynne å omgås hverandre som søstre, uten fedrenes synder som belastning på våre skuldre. For å markere tilhørighet til mine søstre, har jeg derfor søkt om å ta tilbake Kotai som mellomnavn. Det føles riktig. Ektefellen støtter meg i dette. Vi har likevel samme etternavn, som markerer tilhørigheten til barna våre.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s