Om å plukke opp etter bikkja

De siste 20 årene har jeg vært hundeeier. Den første hunden var en familiehund, en golden retriever som vi kalte Sokrates. Det til tross for at han var temmelig blond både i kropp og sjel. Dessverre ble Sokrates alvorlig syk og vi ble nødt til å avlive ham. Han ble bare 7 år gammel.

Da Sokrates døde, hadde vi nettopp solgt familieboligen og stod i ferd med å flytte til en mindre leilighet. Sånn sett døde Sokrates på et beleilig tidspunkt. Ungene var ute av redet. Gemalen og jeg stod i ferd med å begynne et nytt kapittel i vårt liv. Men det var overhodet ikke tilsiktet. Vår intensjon var å ta Sokrates med på flyttelasset.

Det gikk imidlertid ikke lenge før jeg begynte å gnåle på den enerverende sangen Jeg vil ha en liten hund. Selv om en hund (eller katt) ikke gjør så mye av seg, merkes likevel nærværet av et annet levende vesen. Og det føles forferdelig tomt når hunden ikke lenger er der. Dessuten er det hyggeligere å gå tur med en hund enn alene. Den gang spilte jeg heller ikke Pokemon Go.

Det gikk derfor ikke mange månedene før en ny hund var på plass. Denne gang i nedskalert størrelse, en cairn terrier. Det fordi ansvaret skulle være mitt alene. Da måtte jeg ha en liten hund, bokstavelig talt. Scott heter han. Han fyller snart 13 år og er fortsatt sprek som en loppe.

De første årene var jeg svært nøye med å plukke opp etter bikkja. Heller ikke hundeeiere flest liker at det ligger hundebæsj over alt. De senere årene har jeg imidlertid blitt mer bevisst hva angår å redusere bruken av plast, hundeposer inkludert. Jeg plukker derfor ikke lenger opp etter Scott, når vi er ute i marka. Der ferdes jo likevel både ulv og elg, som heller ikke plukker opp etter seg, når de har gjort sitt fornødne. Unntaket måtte være skiløyper, men hverken jeg eller Scott går på ski.

Nå plukker jeg heller ikke opp ett Scott, når han gjør sitt fornødne i en grøftekant der det er mulig å grave ned bæsjen. Jeg tenker ikke på snø, for når den smelter kommer lorten frem, men på jord og plantemateriale. Særlig på høsten og om våren, før det har begynt å spire og gro, er grøftene fulle av materiale som er velegnet til å gravlegge etterlatenskaper.

Her forleden ble jeg imidlertid fersket mens jeg gravla en hundebæsj. En illsint furie hadde spottet meg på 50 meters hold og kom styrtende til. Hun mente at jeg burde plukke opp etter hunden min. Jeg fortalte henne at vi burde minske bruken av plast og at det er bedre å gravlegge møkka enn å forvare den til evig tid i en plastpose. Det var hun ikke enig i. Hennes hovedinnvending var at det lekte små barn der. Det stemte muligens for 10 år siden, men heller ikke da tror jeg at foreldre slapp sine småunger ut for å grave i grøftekanten langs en trafikkert vei. Hennes innvending ble således ikke tatt til følge.

Til all tid har mennesker kvittet seg med sitt eget avfall ved å grave det ned. Da blir det til jord og spyles ikke ut i havet, hvor det ender som en kilde til forurensning. Miljømessig sett, vil jeg derfor hevde at det må være bedre å grave ned eller dekke til hundemøkk, som ligger i grøftekanten, med jord og plantemateriale, fremfor å ta den med seg i en plastpose. Jeg kommer derfor til å fortsette med å la være med å plukke opp etter bikkja, der det er mulig. Så får heller alle de som ikke tåler dyreliv innenfor ring 2 gå av skaftet!

marita.synnestvedt@gmail.com

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.