Mors Caesaris

I dag er det 2065 år siden den romerske general og statsmann Gaius Julius Caesar ble myrdet i det romerske senat. En gjeng unge oppviglere var gått lei av hans diktatoriske fremtreden og trodde de kunne redde (restene av) den romerske republikk ved å ta livet av Caesar. 23 knivstikk skal han ha blitt tilført. Blant de medskyldige befant seg mange av dem som stod ham nærmest. Derav det famøse sitatet: Et tu Brute! Også du, Brutus! For latinere og andre beundrere av Caesar har derfor navnet Brutus omtrent samme odiøse klang som Judas har for kristne.

Jeg skal ikke gå inn på Caesars meritter. Eller hvordan han har fascinert forfattere, politikere og andre gjennom tidene. Jeg vil bare si hvorfor jeg, som elev på latinlinjen på Grefsen gymnas, hadde ham som en av mine favoritter. Som så mange andre romerske statsmenn skrev Caesar en hel del, deriblant mengder av rapporter fra krigene han førte rundt om i Europa. Noen av disse rapportene ble brukt i latinundervisningen. Vi leste om hvordan Caesar underla seg hele Gallia – bortsett fra en liten landsby, men det er en annen historie – og dro over til Britannia. Overalt møtte han usiviliserte mennesker (barbarer), som måtte undertvinges og oppdras til å bli gode romere (jf Life of Brian). Det pussige med Caesar var at han alltid omtalte seg selv i tredje person. Han sa aldri jeg, men han. Ifølge latinlæreren var det et taktisk grep for å gjøre rapportene mindre personlige, men mer allmenngyldige. Det for å understreke nødvendigheten av hans (Caesars) disposisjoner (herjinger). Caesar gjorde heller aldri noe selv. Men han lot stadig vekk noe bygge eller fjernes. Handlingen blir litt mindre påtrengende når den gjøres om til passiv. Som om man stadig vekk tar en Pontius Pilatus og toer sine hender.

Fra mitt ståsted som latinelev var imidlertid det kjekkeste med Caesar det at han skrev så kort og konsist. I motsetning til sin samtidige, jurist, orator og politiker Marcus Tullius Cicero, som boltret seg nærmest tøylesløst i meterlange og innviklete setninger, skrev Caesar et lettfattelig språk, slik at selv stakkars lille Marius burde kunne henge med, hvis han bare hadde giddet å følge med i timen. I motsetning til det romerske senat, hvis hovedinteresse var innholdet i rapportene, var jeg mest opptatt av grammatikk og syntaks. Hva hadde salige Caesar tenkt om det, mon tro? At skoleelever i århundrene etter hans død skulle like ham mest på grunn av det språklige? For ikke å snakke om Cicero, som sikkert ville rullet seg rundt i sin grav, dersom han ikke var blitt kremert. Cicero, som selv regnet seg for å være språklig suveren!

Drømmen var å få et stykke fra De Bello Gallico (Krigen mot gallerne) til eksamen. Eller egentlig hva som helst, bare ikke Cicero. Jeg har glemt hva vi fikk, men jeg vil alltid huske 15. mars år 44 før vår tidsregning: Mors Caesaris.

marita.synnestvedt@gmail.com

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.