Som tenåring på 1970-tallet var det to saker som engasjerte mye. Den ene var Norges forhold til EEC (EF/EU) og den andre var kvinners rett til selvbestemt abort. Når det gjelder EU har jeg gått fra å være ungdommelig (forledet) i mot til å bli mer for, det på grunn av fordelen med å kunne samarbeide og stå sammen, en europeisk blokk mot f eks den asiatiske eller amerikanske. Vi har tross alt mange felles interesser med resten av Europa, selv om Norge må sies å være en utkantpost. Ikke bare geografisk, men også kulturelt. Det hjelper ikke å bøtte på med caffe latte og spise ciabatta for å bli italiener. Det må nok noe mere til.

Når det gjelder kvinners rett til selvbestemt abort har jeg alltid tatt det som en selvfølge. Det er ingen annen en den gravide selv som skal bestemme om hun skal ha barnet eller ikke. Men på 1970-tallet var det snakk om uke 12. Inntil uke 12 skulle det være kvinnens rett, ene og alene, å bestemme. Da var det snakk om en celleklump, ikke noe som kunne sammenlignes med et nyfødt barn. Det var sånn sett ikke snakk om noe som var forenlig med liv.

SVs forslag om selvbestemt abort frem til uke 22 (også i uke 22?) kom derfor som noe av et sjokk. Det fordi noen av de tidligst fødte barna som faktisk reddes er født i uke 21. Med SVs forslag vil vi derfor få en abortgrense som griper inn i muligheten for overlevelse. Det var noe som vi aldri så for oss på 1970-tallet, kun i propagandafilmer som stilte Kinas ettbarnspolitikk i et lite flatterende lys, fordi de tvang langt fremskredne gravide kvinner til å ta abort. Ikke det at SV vil tvinge noen, men på ett eller annet stadium i graviditeten må man også kunne hevde at fosteret også har en egenverdi. Den naturlige grensen må være der hvor fosteret har en viss mulighet for overlevelse, altså (tidligst) i uke 21. Aller helst burde det ikke være noen glidende overgang. Abort bør være uforenlig med liv. Ikke bare rent fysisk, fordi det feiler fosteret noe, men også fordi det uansett ikke ville kunne overleve, gitt dagens teknologi.

Hva SV egentlig vil med sitt forslag vites ikke. Konsekvensene er at også friske fostre vil kunne bli abortert i uke 22, fordi kvinnen ikke lenger ønsker å beholde barnet. Jeg synes selv det virker søkt, men hva om den vordende far forlater mor og hun ikke mener å kunne takle aleneansvaret for et barn? Det vil ikke være noen der (nemd, rådgivende funksjon) til å nekte henne eller prøve å få henne på egne tanker. For meg blir dette veldig sølete. Det var ikke det jeg mente med kvinners rett til selvbestemt abort.

Hva er galt med uke 18? Uke 18 er per dags dato uforenlig med liv. Det burde også være tid nok til å områ seg på, i den grad ultralyden har oppdaget noen (alvorlig) feil/mangler med fosteret. Aller helst burde vi selvfølgelig tatt i bruk tidlig fosterdiagnostikk. Det burde være det mest humane overfor både mor (foreldre) og det ufødte barn.

marita.synnestvedt@gmail.com