Fredag 30. april 2021. Walpurgisnacht. Natten der hekser og trollmenn finner frem sopelimene sine, for å dra til Bloksberg i den hensikt å ha seg med Satan og hverandre. I hvert fall ifølge kirkelig og tradisjonell overtro. Klokken er 19.30. Vi har nettopp spist kylling med chili og hvitløk. Så ringer telefonen. Det er fra vaksinesenteret på Nordstrand. Kan jeg kommer innen en halvtime?

Kan jeg det? jeg har drukket. Jeg er ikke sørpe, men sikkert lettere påseilet. “Ja”, sier jeg og lurer på hvordan jeg skal klare tidsfristen. Alle har drukket. Ingen kan kjøre. Taxi er uaktuelt på grunn av smittefaren. Kosteskaftet får også stå, Walpurgisnacht eller ikke. Jeg hiver på meg yttertøyet og beiner opp til trikken.

Det er nesten ingen om bord. Ute er det derimot mange som beveger seg i klynger, medbringende megetsigende plastposer. De har park i blikk. Det er ikke så rart. Det er vår og kvelden er mild. Jeg rekker frem i tide. Det er tomt på vaksinesenteret, bortsett fra noen ansatte og en annen som synes like hasteinnkalt som jeg. Etter å ha besvart en rekke spørsmål blir jeg forevist glasset med vaksinedosen. Det ser ut som om det er klistret en lapp over den opprinnelige etiketten. Pfeizer står det. “Det står vel ikke Astra Zeneca på lappen under, gjør det vel?” Damen som skal stikke bedyrer at det gjør det ikke. Og før jeg får summet meg er jeg blitt bestukket. For sent å angre nå. Jeg må sitte og vente i 20 minutter før jeg får gå. Heldigvis er det bare meg som sitter på venterommet – pluss vakten, som skal passe på at vi ikke besvimer eller stikker av – omspunnet som jeg er av en eim av hvitløk og rødvin. Har de merket noe, mon tro?

Jeg er ikke bare heldig som har fått en vaksine utenom tur. Jeg er dobbelt heldig, fordi jeg er en av de siste som får neste dose om tre uker. De andre må vente i seks uker, før de får siste stikk. Det betyr at jeg vil være fullvaksinert i begynnelsen av juni. jeg vil være reiseklar til sommerferien og hele Europa vil sannsynligvis ligge for mine føtter. Jeg tenker på alle de stedene jeg har vært og føler en fryktelig lengsel etter å reise tilbake. Fjord og fjell er sikkert flott for spesielt interesserte. Men jeg har europeisk blod i årene og jeg foretrekker kultur fremfor natur.

Det er flere mennesker på trikken tilbake. Det klirrer lystelig i flasker som garantert ikke bare inneholder brus. Alle er yngre mennesker. Unge voksne som mest sannsynlig ikke blir så syke, dersom de skulle bli smittet av covid-19. Derfor gir de blaffen. jeg klandrer dem ikke. jeg hadde mest sannsynlig gjort det samme selv. Tre uker til. Og så er det min tur til å gi blaffen. Jeg føler en uventet glede, fordi jeg er i ferd med å ta livet tilbake!

marita.synnestvedt@gmail.com